En påskebetraktning

Sett fra en ”særlig sensitiv”s-perspektiv.

I skrivende stund er alle de røde dagene i påsken til ende, det er 2. påskedag.
Jesu lidelseshistorie, beskrevet hos samtlige evangelister, er ikke noe for sarte sjeler.

Jeg kan like godt innrømme det: Jeg er en av disse sarte sjelene, – tåler jo ikke en gang å se blod…, har aldri deltatt i verken jakt eller slakting. Prosessen mellom det som er kjøtt i kjøledisken på butikken, og det levende lammet eller kalven i bingen, det fortrenger jeg etter beste evne. Kanskje det mest konsekvente for meg hadde vært å være vegetarianer…!

Dette er jo av de ting som jeg innbiller meg at de fleste mennesker har et naturlig aksepterende forhold til, – i en gårdsbarnehage f.eks., er intet holdt skjult av hva som skjer på en gård med husdyr. Der kunne ikke jeg vært ansatt, jeg ville ikke tålt det. Og sånn har jeg vært fra jeg var liten. Naturprogram fra steppene i Afrika hadde grusomme innslag jeg ikke orket å se, kvalm som jeg ble, og tilstede som jeg var helt og fullt på offerets side.

Like fullt har jeg  - i løpet av over 30 år som prest – hatt en del gudstjenester Langfredag hvor jeg har fremført Jesu lidelseshistorie. Som handler om en virkelighet som er så mye mye verre. Og kjent hvordan den beveger meg, uten at jeg behøver å se for meg detaljene i denne  barbariske måten å henrette mennesker på, som de romerske soldatene var drevne på å utføre.

Dermed er det vel heller ingen overraskelse at jeg valgte i sin tid å ikke utsette meg for Mel Gibsons ”Passion of Christ”, som ble kritisert for å dvele ved og spekulere i volden mot Jesus og lidelsen han ble utsatt for. Evangelistene selv er ganske nøkterne i sine skildringer. Heldigvis.

Heller ikke kunne jeg vært levittisk prest i jødenes påskefeiring på Jesu tid, med alle de tusenvis av lam de hjalp til med å slakte på tempelplassen foran de usyrede brøds høytid. En detaljert filmatisering av dette ”høydepunktet” i den jødiske ritus ville stått for meg som makaber, ja, bortimot grotesk…

Jeg ville altså ikke tålt å være tilstede verken nært eller fjernt i forhold til Golgatahøyden denne aktuelle lange fredagen, med det som hendte med Jesus. Jeg ville enten besvimt, snudd meg vekk, eller helst holdt meg langt unna synsvidde og like lite da som nå forstått hvorfor det med henrettelser kan ha slik lummer, magisk tiltrekningskraft på menneskesinnet. Iflg min lærer i 6.klasse på folkeskolen satt det koner og strikket på torvet i Paris samtidig som de forlystet seg med å telle antall hoder som falt ned fra giljotinen, hvor falløksa gikk jevnt og trutt i den verste tiden. Det gjorde et gresselig inntrykk i guttesinnet å høre om denne makabre formiddagsunderholdning.

At nåtidens IS-soldater har hatt en pervers glede av å korsfeste kristne, eller skjære strupen over disse vantro for så å spre galskapen over nettet, tilhører også en virkelighet jeg ikke begriper. Og i ”Allahs navn”, lissom.

Den eneste av disiplene som indirekte omtales bivånet korsfestelsesscenen, er Johannes, – foruten Jesu mor, og noen navngitte kvinner som så det hele på avstand og som også fikk med seg hvor det avsjelede legeme ble lagt. Vi får ikke høre mer om Peter etter den forsmedelige fornektelsen, og hvor han befant seg dagen etter.

Påske på norsk handler helst om skiføre og fjell og allerhelst påskesol, kvikk-lunsj og appelsiner, hvor det å skulle gå til gudstjeneste på en sånn nitrist dag som langfredag ikke er noe en vil utsette seg for. På en måte kjenner jeg at jeg forstår innstillingen. Oppmøtet til kirke denne dagen står, slik jeg har erfart det, i en slående kontrast til oppslutningen om påskedagens glade budskap. Det er vel også flere enn meg som rister på hodet over at NRK Dagsrevyen hvert eneste år må ha med seg sitt ”obligatoriske” innslag om de groteske korsfestelsesscenene fra Filipinene som en liten gruppe troende der i misforstått hengivenhet til Jesus utsetter seg for, uten at det står helt klart for meg hva de ønsker å oppnå med det.

Det er ingen tvil om hvem av høytidene jul og påske som samler mest folk til kirke, selv om det må gjøres et unntak for påskedag, med sin glade forventning om å få synge Påskemorgen slukker sorgen, og Deg være ære!

 

Og like fullt: Hva er det så denne ”sarte sjel” ønsker å meddele ved å dvele ved dette triste og mørke, som jeg og flere med meg helst vil unngå å bli konfrontert med?
Hvordan kan jeg, av alle, forsvare å være prest knyttet til en så ”barbarisk” religion, som dveler ved kors og tornekrone?
Hva slags forferdelig gudsbilde er det jeg er med på å formidle, om en blodtørstig Gud som krever et slikt offer,  for å bli tilfreds??

Vel, egentlig mener jeg meg å ha et par gode forutsetninger til å prøve å svare på dette, sett fra mitt høysensitive perspektiv, -
jeg, som noen ganger sånn rent eksistensielt føler at jeg må være født på feil klode, -
jeg, som rent mentalt strever med å akseptere døden som en del av livet, – altså døden som fenomen for å holde liv i live, jfr. de ovafor omtalte naturprogram som billed-skildrer også den brutalitet som finnes i skaperverket, hvor det finnes mye, virkelig mye, som anfekter min skapertro.

Når jeg leser om Jesus i evangeliene, så er noe av det første som slår meg, Jesu oppmerksomhet mot dem han kaller sine minste små: Barna, – foruten også de syke, som han helbredet mange av. Jeg observerer også hos Jesus en sensitivitet: for det svake, som i samtidens miljø er både oppsiktsvekkende og uhørt. Og han gjør noe med det han ser, vel vitende om at han ved det skapte stor uro i eget miljø: Han helbreder syke, han omtales i evangeliene som  tolleres og synderes venn.

Ved det rokker han, etter hva de religiøse autoritetene hevdet, ved den selveste Guds orden. Det ville blitt et atskillig billigere helsevesen i dag også, om vi skulle gjeninnført den forestilling som rådde på Jesu tid, – at de syke er syke som resultat av Guds straff. Og som ikke det var nok: Han lanserer en lære der den minste er størst og den største minst, og praktiserer det også i en demonstrativ handling denne kvelden som vårt navn Skjærtorsdag har fått sitt navn i fra, – når han som lederen gjør det uhørte og vasker disiplenes føtter, det som var slavens/tjenerens oppgave. Og er tydelig etterpå at dette var en forbilledlig handling, han satte et eksempel for ledelse som er langt unna de aspirasjoner for maktbehov som blir så tydelig demonstrert for tiden av en statsleder i det som en gang hette Lilleasia, og hvor Paulus lagde motsatte tumulter ved å formidle Jesu bakvendtland-lære…!

Så er det noe annet som slår meg: Hvis vi tar utgangspunkt i at Lukas sin beretning om Jesu unnfangelse og fødsel er sann, så er det litt av noen perspektiver som åpnes ved dette som kalles for inkarnasjonen (at ”Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss”, slik Johannes uttrykker det).

Det første perspektivet er knyttet til et ord vi har sterke følelser i forhold til, her på ”norsk”: Ordet solidaritet.
Hvor tanken er: Skulle Gud først komme til jorden, på denne ”lille blå klinkekulen”, og oppleve hvordan det er å være menneske, så ville det ikke imponert eller overrasket det undertrykte menneske det minste grann om Han hadde menget seg med makten, slått seg til i keiserpalasset i Rom, eller i Jerusalems kongepalass, og holdt festlig lag med undertrykkerne.

Det som skildres er at han kommer i fattige kår. Han er solidarisk med dem som er falt utenfor alle gode selskap. Det var en overraskelse.

Og når en da også tenker på all den galskap som menneskene fremdeles utsetter hverandre for på denne jordkloden, så står det for meg som det ypperste av solidaritet det valget å stå løpet ut, helt konsekvent: Kjenne på egen kropp hvordan det er å bli utsatt for det verste menneskene kan utsette hverandre for. Wilfred Stinissen har et eget avsnitt om det i boka Vandring med hvilepuls, med overskriften: ”Ingen kan anklage en korsfestet Gud.”

Dette er noe av det sterkeste jeg hører og leser i Jesu lidelseshistorie. Og dette er et aspekt som har vært forsømt i den norske bedehustradisjonen, hvor fokuset først og fremst var, slik jeg erindrer det: ”Tenk, så ille står det til med deg at Jesus måtte lide og dø på korset for dine synder! Vend om, så du ikke havner i den evige fortapelse!”

Solidaritetsaspektet er ikke noe nytt, det skinner igjennom bladene fra det Nye Testamente selv: ”Prøvd i alt. I likhet med oss.”

Mitt livs tristeste avsnitt handler ikke om annet enn det de fleste som har strevet gjennom barndom og ungdomstid og voksen alder, har opplevd: Å bli mobbet, og følelsen av å bli urettferdig behandlet. Det er ingenting imot hva de opplever i undertrykkende regimer den dag i dag. Millioner har gjennom århundrene en lidelseshistorie å henvise til som er tilsvarende den Jesus går igjennom.

Det jeg da sitter igjen med, etter på nytt å ha hørt og lest Jesu lidelseshistorie, det er: For en solidaritet med det lidende menneske! Den fortellingen vil jeg lytte til! – for der kommer det en Gud i møte med meg som blir til de grader troverdig.

 

Det neste perspektivet er det jeg har prøvd å formidle til barn: Når Jesus ville slåss mot døden for å seire over den, var det bare én måte å gjøre det på, – å dø først. For så å ta ”innersvingen” på den.
Dermed har han gjort noe med den ”dumme døden”, den vi holder på avstand og gruer oss for.
På et eller annet vis har han altså gjort noe med min siste stund på jorden, som for meg gjør tanken på en gang å dø litt lettere å forholde seg til: At døden ikke har det siste ord. Det siste ordet har Han som seiret over den.

 

Det siste perspektivet er knyttet til det som tradisjonelt har med forsoning og tilgivelse å gjøre. Jeg må spørre meg selv: Tatt i betraktning hva menneskene er i stand til å gjøre mot hverandre, var det noen annen solidarisk måte enn korset å tilveiebringe forsoningens virkelighet på? Både for å ivareta den krenkede part, men også for å sikre den som har begått krenkelsen en troverdig måte å bli møtt med tilgivelsens mulighet, når vedkommende har kommet til sans og samling og er i krise over egen ugjerning?

Igjen: ingen kan anklage en korsfestet Gud, ingen kan anklage Ham for å ta lettvint på krenkelsens alvor, og – for den som har begått krenkelsen: Behovet for at tilgivelsens mulighet skal ha en skikkelig forankring, basert på noe mer og noe annet enn et slags ”pytt pytt, det var slemt det du gjorde, men vi glemmer det og slår en strek over det.”  Fra mitt ståsted oppleves dette så langt unna barbari som det er mulig å komme: Er ikke dette snarere å ta på alvor både den som er krenket, og det blodige alvor som ligger i det å krenke? Det var vel hos Oscar Skarsaune jeg leste det første gang: Abels blod ropte om hevn. Fra den korsfestede lyder det et stille rop – om forsoning.

Arnold Eidslott beskriver denne realitet i korte tilhugne setninger i sitt vesle dikt Paradokset, om den dømte dommer:

Hvilke ytelser
førte deg til frem til
Den rettferdiges krans

Ingen ytelser
førte meg frem til
rettferdighet for hans åsyn

Dommen falt
men jeg ble utvekslet
Dommen ble lagt på dommeren

Eller, slik CS Lewis gjenforteller korshendelsen på sin måte i boka Løven, heksa og klesskapet, om løven Aslans seier over heksa Hvit: ”Hver forræder tilhører meg!” hadde heksa Hvit sagt, med henvisning til en gammel lovhjemlet rett til Edmund, broren som hadde sviktet og forrådt sine tre søsken. Løven Aslan gjennomfører så en hemmelig samtale i sitt telt med heksa Hvit, en samtale som tydelig har endt med at Aslan har tilbudt seg å ta Edmund sin plass. Og løven Aslan blir drept av heksa og hennes medsammensvorne, fastbundet til steinbordet. Søstrene Lucy og Susan er fortvilte vitner i bakgrunnen til det som skjer. Når det hele er over, Aslan ligger der stille og død, så vender de tilbake, knust av sorg. Men stanses plutselig av et høyt smell. De snur seg, og ser til sin forskrekkelse at steinbordet er knust og løven Aslan er borte vekk. Men så oppdager de den, i lysskjæret. Og Aslan forklarer etterpå hemmeligheten bakom det som er skjedd ved å henvise til en enda eldre, urgammel bestemmelse enn den heksa hadde henvist til: ”Når en som er uskyldig tar forræderen sin plass, vil steinbordet knuses, døden vil reverseres og gå bakover.”

Det blir ikke noen ordentlig påskedag, med kvinnenes forundring over å møte den tomme graven, uten det mørke bakteppet som skildres langfredag, som endte med at rådsherren Josef fra Arimatea henvender seg til Pilatus og får dennes tillatelse til å ta Jesu døde legeme ned av korset, får hjelp av Nikodemus til denne lite behagelige jobb, og i hast får lagt liket i en klippegrav innen sabbaten inntrer ved solnedgang.

Hva det Nye Testamente formidler, er bildet av en Gud som tar menneskets lodd på denne jordkloden på det dypeste alvor, identifiserer seg med disse vilkår helt og fullt, og derigjennom skaper en helt ny situasjon og mulighet, gjennom Jesu siste ord på korset: ”Det er fullbragt.”

Og døden tapte.

Ja, det gjør vondt å lese om det, dette som for disiplene endte med et sånt forferdelig punktum. Samtidig forteller dette meg noe om en Gud som har plantet seg selv midt i ”møkka”, en Gud plantet i den usminkede realisme av lidelse, snørr og tårer, en Gud som også jeg kan rope til, ut fra mine tildelte forutsetninger dette livet gav.

Og Han ”står han av”. Med en knusende seier når nederlaget – tilsynelatende – er et faktum. Snakk om å snu opp ned på tilværelsen!

Og av alle ting er det kvinnene, de som ikke var å regne for noe der det virkelig gjaldt, de var det som fikk være de første vitnene til å formidle den uhørte nyhet – om den tomme grav, om liv av døde, som en ny fødsel å regne, denne gang fra det mørke gravkammer. Det kjenner jeg en dyp glede over.  En glede som forsterkes av det solidarisk mørke bakteppe denne lange fredagen. Kanskje ikke så rart likevel at den på engelsk heter Good Friday. Så mye godt den førte med seg – et par dager senere.

Dette innlegget ble publisert i Tanker om teologi. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.