Preken på Konfirmasjonsdagen, Jevnaker kirke 27. og 28.5.2017
Prekenstekst fra Joh. 14,1-9:
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.
Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.»
Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen.
——–
– Kjenner du meg ikke, Filip, sier altså Jesus til denne ene disippelen, enda jeg har vært i lag med dere så lenge? (Sukk.)
Du kjenner de tre T-ene ikke sant? Ting – Tar – Tid.
Roma ble ikke bygget på en dag, heter det.
Noe som gikk veldig fort, selv om mamman din nok sikkert ikke er enig i det, det var de 9 månedene som gikk fra du var et befruktet egg til en fødeklar kropp med millioner av milliarder med celler, som hadde sin start med de to som møttes, vet du.(!)
Bare hjernen på en nyfødt baby inneholder 130 milliarder celler!
At denne lynraske celledelingen frem til et perfekt lite menneskebarn i det hele tatt går bra i de fleste tilfellene, bare det er å betrakte som et eneste stort under.
Så sitter du her i dag og er det reneste mirakel av syn og hørsel og alt det andre som gjør deg til et sprell levende menneske som kan tenke, spille dataspill, sparke fotball, turne, danse, krangle med søsken, og bli stadig klokere, under utvikling til et voksent menneske. — Men, — akkurat det tar tid.
TTT. Ting – Tar – Tid.
Det tok milliarder av år frem til vi fikk denne jordkloden som etter hvert ble beboelig.
Men du: – her møter vi også noe skremmende:
Å ødelegge denne finstemte jordkloden vi bor på, det tar ikke lang tid, det er relativt fort gjort.
Slipper du en atombombe over en by med flere hundre tusen mennesker, så er den ødelagt i løpet av et lynglimt, utvisket i løpet av sekunder.
Det er i det store. Og det er skremmende.
Men også i det små er det mange sure eksempler på hvordan f.eks en lillebror klarer å ødelegge på 1 2 3 hva du møysommelig bygget opp, og brukt lang tid på, enten med legoklosser eller andre ting. Og du rev deg i håret av fortvilelse. (Eller – kremt – var det motsatt – at det var du som ødela for lillebror…??)
Tre laange år brukte Jesus på å utdanne sine elever – dem vi kaller disipler – til oppdraget de fikk, helt våpenløse, om å bringe det glade budskapet om frelse og alle menneskers likeverd til alle folkeslag.
Han var sammen med dem 24/7, som det heter.
Fra morra til kveld, hver dag i hele uka.
Du slipper unna med skole fra klokka kvart på ni til ti på halv tre 5 dager i uka,
har fri lørdag og søndag,
har høstferie, juleferie, vinterferie, påskeferie og deilig lang sommerferie.
Og likevel TTT — 10 lange skoleår for å utdanne deg til å møte alle kravene som forventes av deg.
Det går omtrent opp i opp med læretiden til Jesu disipler.
Og kan det være noen trøst: Disiplene, de var tunglærte!
Og etter dine obligatoriske 10 år, kommer videregående, kanskje t.o.m høyskole eller universitet.
Eller en praktisk utdanning.
Hvis du noen gang har vært sinna på eller oppgitt over den fyren som oppfant skolen, så er du ikke alene om det.
Men sånn er det bare. (Det stilles veldig høye krav til ungdom i dag.)
Men – det er nå i grunnen ålreit å kunne ting også.
Hvor vil jeg så med dette, da?
Jo, det ene er å slå seg til ro med dette, at Ting Tar Tid.
Akseptere det!
Vi lever i en tid der amerikabrev flyr over Atlanteren i lysets hastighet.
Rundt 1900-tallet gikk de med hest og kjerre, tog og båt!
Og det andre: – å tenke over, hvor fort gjort det er å rive ned hva andre har bygget opp.
Det landet vi bor i i dag, det tok århundrer å forandre på dette forferdelige vikingesinnet som gjorde så mye ubra.
”Kvifor gjorde du det?” var det en som spurte Torgeir Håvardson, der de hadde ridd forbi en gjeter som sto og bøyd over gjeterstaven sin, og Torgeir lot øksa falle over nakken hans.
”Han sto så lageleg til for hogg.”var svaret.
Så enkelt.
Og så helt forferdelig!
Så bebreider vi Olav’ene at de kristnet Norge på vikingevis.
Ja, det gjorde de, – for Ting Tar Tid !
Veien fra hode til hjerte kan av og til være forferdelig lang.
Dette vet alle som har prøvd seg på den tunge oppgaven å bearbeide vonde opplevelser, enten de stammer helt tilbake til barndomstiden, eller andre forferdelige ting de har opplevd.
Noen ganger kan det ta et helt liv å forsone seg med det.
At vi fikk det vi kaller for demokrati i vårt land, det tok flere hundre år etter at reformasjonen kom til Norge.
Tankene var der, helt tilbake til Jesu lære i det NT, men det tok fryktelig lang tid før den annerledesheten som Jesus sendte disiplene ut med, at den gjennomsyret samfunnet, slik Paulus uttrykte det om konsekvensen av å være døpt til Jesu Kristi navn, som vi hørte fra Galaterbrevet kap. 3:
Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.
Nå lærer ungene allerede i barnehagen at ”du må vente til det blir din tur igjen,”om det er en liten tass som får det for seg å løpe foran alle de andre i køen når han har sklidd ned sklia.
En diktatorspire i et diktatur trenger ikke bekymre seg for slike slitsomme barnehagetanter.(!)
Overgangen fra barn til voksen er også noe som tar tid.
Noen av oss har fått høre at vi fremdeles ikke har blitt voksne, men det lever jeg for egen del godt med!
Kjære konfirmant, du er midt i den alderen at ting utvikler seg, at det skjer så mye som skal håndteres og beherskes på en god måte.
Herlighet så mange skjær det er i sjøen, hvor lett det er å tryne, kjenne seg flau over å ha dummet seg ut, osv osv.
Men hallo. T – T – T !
Godta at det er slik!
Det er en kjedelig del av voksenlivet også det, å godta at Ting Tar Tid.
Jo eldre vi blir, jo mer tid trenger vi også.
Midt oppi alt vi har vært inne på vil jeg derfor minne om den bønnen som kalles sinnsro-bønnen, og den lyder slik:
Gud, – gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
Det siste er viktig. For det er ikke alt vi får gjort noe med.
Men det er det fine i denne kristentroen vår, at Jesus rommer livet vårt slik det er, på godt og vondt.
Med det vi fikser og det vi ikke fikser.
Jesus forventer ikke perfekte disipler. Ikke i dag heller.
Det ser vi jo av hvordan han taklet disiplene sine. Herlighet så mye dumt de presterte!
Men han gav dem ikke opp. Ikke denne siste kvelden heller, når Filip stiller det spørsmålet som får Jesus til å sukke litt:
”Herlighet, lissom, nå har jeg vært i lag med dere så lenge, og fremdeles har du ikke skjønt?”
Men han tar ikke fra dem det han nettopp gav dem: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom
Det er altså ikke plassmangel hos Gud, der er rom nok, og, – han rommer. Rommer livet vårt slik det ER, på godt og vondt.
Derfor: Glem ikke budskapet i den salmen jeg gav dere i undervisnintstimene, denne håpstangoen som vi skal synge siden i dag (Norsk Salmebok nr. 479):
Fordi han kom, fordi Jesus kom, så kan vi holde ut i tunge tider, så vet vi Gud er nær selv når vi lider. Lide = forlatt? > NEI!
Husk disse to tingene da, kjære konfirmant, – den ene at Ting Tar Tid.
Det tar tid å bygge gode vennskap,
Det tar tid å modnes,
Det tar tid å bli voksen, noen av oss strever med det fremdeles!
Følg drømmene dine! – men vær forberedt på å bruke den tiden som trengs.
Og: Ikke la noen plassere deg i bås, holde deg nede: ”Usj, det der klarer da ikke du!”
Det var en av de tingene Jesus brukte mest tid på med disiplene sine, der de hadde sine fordommer og forestillinger, som Jesus om att og om att måtte arrestere dem på.
Men de valgte å følge ham som sa: Jeg er veien, sannheten og livet.
De valgte å lære, de valgte å gå den kronglete veien.
Og så var det den andre tingen: HUSK, gjerne gjennom de negative erfaringene du selv har høstet, det er så altfor mye enklere å ødelegge og rive ned, enn å bygge opp. Det er den lette veien, for det å være drittsekk er ingen kunst. Ikke gå den!
Så heter det til slutt i sinnsrobønnen:
Leve en dag om gangen,
nyte ett øyeblikk om gangen.
Akseptere vanskeligheter som en sti til fred.
Ta, som Jesus gjorde, denne syndige verden som den er,
ikke som jeg ønsker den skal være.
Stole på at du, Gud, vil gjøre alle ting rett hvis jeg overgir meg til din vilje;
slik at jeg kan bli rimelig lykkelig i dette livet
og fullkomment lykkelig sammen med deg i evigheten. Amen.
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet til evighet.
Salmer:
Åpningssalme: Lovsyng vår Herre
Hallelujavers
—
Salme etter preken: Deg å få skode v.1, 4&5
Bønnesalme: Deg å få skode v. 2-3
Salme etter handlingen: Fordi han kom
Slutningssalme: Deg være ære
Skriftlesning fra Gal. 3,27-28: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.