Preken i avskjedsgudstjeneste.
(Bemerk årstallet 2018):
Det er ikke en herværende president på andre sida av Atlanteren som har funnet opp begrepet Fake news.
Kanskje han fant på selve ordet, men fenomenet finner du så langt tilbake som til skapelsesberetningen og paradisets have:
Slangen, kolon: Har – Gud – virkelig – sagt?
Altså: – at de ikke fikk spise av et eneste frukt-tre i haven?
En snedig, fordreid og manipulerende påstand. Skikkelig fake.
Eva må jo derfor selvsagt korrigere denne grove misforståelse:
«Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!»
Snille, troskyldige Eva er gått på limpinnen, eller tatt imot agnet, som så snedig ble lagt ut, og han kommer med den falske nyhet:
Neineinei, skjønner du, vel, Gud er litt egoistisk han, han vet noe du ikke vet, og vil heller ikke ha noen konkurrenter ved siden av seg som vet like mye som han.
Og det er jo ikke rettferdig, er det vel?
Han sa det jo ikke akkurat sånn, men det er jo det som skinner igjennom i ordene vi leser:
«Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.»
Da var det gjort.
Og frukten på det treet som var dem blitt forbudt å ete av, den ble bare mer og mer forlokkende, ååå så saftig og forlokkende god den ser ut!
Og hun tok.
Og hun spiste.
Og gav mannen sin. Som også forsynte seg.
Så var det bare det fatale ved det hele, at denne kunnskapen de nå fikk – om godt og ondt, som bare den høyeste kan besitte uten å forandre sitt vesen, den kunne ikke mennesket bære.
De fikk kunnskapen, uten å bli som Gud.
Annet enn i sin egen innbilning der man er blitt litt for høy på seg selv.
Og det gikk så fullstendig galt, noe menneskenes liv og historie har så alt for mange eksempler på siden tidenes morgen.
Bli som Gud?
Dette var det bare én ting for vår Herre å gjøre noe med, i håp om å berge restene, om en kunne si det slik.
Gå den motsatte vei: Bli menneske.
For å tilveiebringe forsoning, for det som gikk så galt, – og:
Gjenopprette kjærlighetens Gudsbilde i mennesket.
Det er hva Bibelen kaller Good news: Gode nyheter.
Som er hva ordet Evangelium betyr: Et godt budskap.
Og som vi nå straks skal høre evangelisten Johannes sin versjon av.
Vi må bare reise oss og synge høytidsverset først:
En frelser er oss født i dag, i mennesker Guds velbehag, Gud være pris og ære! Nå er han født i Davids stad; den sønn som englene tilbad, velsignet evig være! Min sjel, kjenn vel denne nåde fri fra våde, mett mitt øye nå med lyset fra det høye!
Prekentekst Johannes kap.1, 1-14:
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud
Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.
I ham var liv, og livet var menneskenes lys.
Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.
En mann sto frem, utsendt av Gud. Johannes var hans navn.
Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.
Det var ikke han som var lyset; han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.
Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Hellige Far, hellige du oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.
(Solosang: How beautiful are the feet of them that preach the gospel of peace)
Hver eneste jul er det mediefokus på de mange mennesker i dette land som sliter med ensomhet og utenforfølelse, spesielt i denne høytiden som har festnet seg som familiens høytid fremfor noen.
Men denne følelsen er knyttet til mange andre ting også, enten det er redde barn i hjem hvor alkoholen flyter ukontrollert, ungdomstiden med sine flokete følelser, blikking, mobbing og utfrysing, hvor det skapes vonde sår.
Yrkeslivets intriger.
For en del av oss kan bare det å gå over i pensjonistenes rekker representere en stor utfordring med lang tilvenning til et alternativt liv, og savn av det som før var meningsfylt.
Nevnes kan også psykiske lidelser, livstruende sykdom, og sorgen over å ha mistet.
Vi er også blitt gjort oppmerksomme på sammenhengen mellom alderdom og depresjon.
Dette er livets hårde realiteter som det ikke er rett å late som ikke eksisterer, på en dag som denne, på en juledag, hvor vi også kan kjenne på takknemlighet, og glede oss over familiehygge og kos, forventningsfulle barn og barnebarn.
Men det å akseptere at begge perspektiver hører med til livet, at det veksler, ja, – så vil jeg her også fremholde dette paradoks, at den mest fulltonende lovsang – den fødes i mørket, som den forlengst avdøde og legendariske overlegen ved Modum Bad, Georg Johnsen, uttrykte det da et ungdomskor jeg var med i i studietiden, hadde hatt en konsert i Olavskirken der.
For det er i mørket at LYSET trer så skinnende frem, når du skjønner at lyset er til nettopp for den som befinner seg i mørket, – med sitt budskap om en guddommelig kjærlighets nåde over det liv som er gått i stykker, uaktet hva det handler om.
Englelovsangen, den lyste opp mørket over hyrdene på betlehemsmarkene.
Fordi Jesus kom, ved den måten han kom, levde og preket, og tar alt vårt, – så kan vi holde ut i tunge tider, – som vi skal synge siden her i dag – så vet vi Gud er nær selv når vi lider…
Kanskje kan det også være til trøst for noen, at den inkarnerte også fikk smake utenforskapets bitre pille.
For tro det eller ei, samme fenomen er endatil omtalt i juledagens tekst fra kap.1 i Johannesevangeliet.
Om Jesus, om skjebnen Ordet som ble kjød og tok bolig i blant oss ble møtt med:
Han var i verden, ja endatil: verden er blitt til ved ham, MEN – verden kjente ham ikke.
Han kom.
Den levende Guds Sønn ble født i en avkrok i det mektige verdensimperium.
Pilatus skjønte først under forhøret av ham at han sto overfor noe som slo ham med slik forferdelse at han måtte spørre:
Hvor kommer du fra – egentlig?
Og frikjente seg selv med ordene ved den berømmelige håndvaskingen: Jeg er uskyldig i denne mannens blod.
Han kom til sitt eget, hørte vi.
Altså: Til sitt eget skaperverk,
til sitt eget land der løftene var gitt i gamle skrifter – om en frelser for alle folkeslag.
Men – altså: – hans egne tok ikke imot ham.(!)
Står det.
Tenk det står det.
Om Jesus.
Ja, rent menneskelig talt så gikk det jo så rent ille til slutt.
Så ille som det kan gå i land der barbariet er ledestjerne.
Der menneskeliv kun er til for å bli hersket over av dem som mener seg berettiget til å gjøre hva de vil.
Et barbari som utfolder seg den dag i dag der Jesu ord ikke har nådd hjertene.
Og aller verst oppleves det kanskje når bestialiteten er et resultat av forskrudde gudsbilder, slik vi nylig igjen er blitt konfrontert med, denne gang fra Marokko. (Saken kan bl.a. leses om her.)
Da er det mer viktig enn noen gang at vi som kristne holder oss til det Nye Testamentes good news-ord om at det er Jesus som er det synlige og sanne bilde av den levende Gud.
Som oppfyllelsen av en gammel spådom hos Jesaja, gjengitt av Paulus i Romerbrevet slik vi hørte det sunget i sted:
How beautiful are the feet of them that preach the gospel of peace. – Hvor fagre deres føtter er som bringer godt budskap.
Kanskje vi bedre kan forstå hvor dramatisk annerledes dette budskapet var, som disiplene ble sendt ut i all verden med, hvis vi setter det i et perspektiv som ikke er til å misforstå:
Hva som gjaldt blant romerrikets keisere, hva de målte sin storhet ut i fra, var dette:
Jo flere som var drept i deres erobrende kriger, jo større var de, og jo mer hyllest når de vendte tilbake til hovedstaden. For dette handlet om ære, om å øke den mest mulig ved å fornedre andre og erobre nytt land.
Målt med disse verdier, ville Adolf Hitler vært en av de største, om han hadde vært en av dem.
Det er kvalmt å tenke på.
Den nye tro erobret hjertene først hos dem som ikke gjaldt for å være noe, – slavene f.eks.
Slavereligion ble det sagt. Med forakt.
Det er jo også derfor Peter reagerer så sterkt på fotvaskingen – at han, deres Herre og Mester, som han hadde bekjent som den levende Guds Sønn, at Han gjør en slaves arbeid.
Vi hørte Thea lese fra 1.Kor.brev, skrevet av P. til den unge menigheten i Korint, beliggende på den smale tarmen som forbinder den store Peloponneshalvøya til fastlandet av Hellas, – en havneby full av oppkomlinger, rike handelsmenn og romere, grekere, jøder, en by full av stolthet, velstand, luksus, umoral og laster av ymse slag.
«Å leve korintisk» ble et begrep om dette.
Til menigheten i denne spesielle byen skriver han det som står i skarp kontrast til det som var «in» i omgivelsene:
Brødre, tenk på hvem dere selv er, dere som ble kalt:
Ikke mange vise, menneskelig talt, og
Ikke mange mennesker med makt eller av fornem ætt.
Men det som går for å være uforstandig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme.
Det som regnes som svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.
Det som står lavt i verden, det som blir foraktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ikke noe menneske skal rose seg overfor Gud.
Hvorfor?
Jo, for å avlære den høyst menneskelige tendens til å være høy på seg selv, det som skaper skiller som Guds menighet ikke skal ha i sin midte, fordi vi alle er søsken og Jesus vår bror.
Evangeliet, det er for den fattige, den som er fattig i seg selv.
Dette er så viktig å ta til seg, fordi vi, når vi havner i de mange slags typer utenforskap, har så lett for å tenke på Gud
som en som oppfører seg likedan mot oss som mennesker gjør,
som den som kun er på solsiden i menneskers liv, enn at han er nær hos dem det er gått i svart for.
Hør: Evangeliet ble lagt i en krybbe:
I krybben smiler gudsbarnets nådeskinn. Sang vi med Landstad.
I det mest fattigslige av alt.
For at ingen skal kunne unndra seg med å si at «det gjelder ikke for meg.»
Kommer til oss, som det mest svake og hjelpeløse av alt:
Som det spede lille barnet.
Svakere går det ikke an å bli.
Og hvor paradokset dermed blir så levende:
Denne Guds svakhet er altså sterkere enn oppvisningen av alle slags former for menneskelige muskelkraft som vi kan både blendes av og frykte for.
Men også dette:
I denne Guds svakhet er det vi finner den rette styrke og oppdager vårt enestående verd.
«I inkarnasjonen gjør en allmektig Gud seg selv liten og maktesløs. Ved selv å bli menneske opphøyer han oss.» – skriver forfatter og myteknuser Bjørn Are Davidsen i en julebetraktning.
Og fremholder videre at en nødvendig konsekvens for dem som virkelig forstod inkarnasjonen, at Gud kom til jorden som et spebarn, var at slaveriet ble umulig å opprettholde:
«Barnet i krybben signaliserer fra oven at alle mennesker – overfor Gud – har samme verdi. Og er elsket betingelsesløst.»
I Jesus er ethvert utenforskap opphevet, fordi vi alle kan ha del i ham, basert på dette lille ubegripelige ordet som kalles nåde.
Jeg vil avslutte med et lite minne fra der jeg en gang startet min prestetjeneste i 1985. I fiskeværet Kjøllefjord på finnmarkskysten.
Det var julaften og mørketid.
Det siste noe som dessverre kom til å merke meg for livet.
Jeg lå i mørket og lyttet til andakten på klokkeradioen tidlig om morran.
Det er den senere biskop Øystein Larsen som har andakten, og hans milde, varme stemme med Oslo-dialekt senket julefreden i et sinn som kjente seg igjen i flokete følelser av utilstrekkelighet.
Etter at han hadde dvelt ved noen betraktninger over vårt ofte forgjeves strev etter det perfekte, beskrevet med treffende ordspill som: fulle kjøleskap, men tomme ekteskap, fulle fryseskap, men frosne fellesskap, og du synes du hører og ser det for deg det ukontrollerte fars-/ eller morsutbruddet i det hjemlige kaos: «Nå skal vi ha det hyggelig!!!» –
Ja, – så kom de befriende ord om at det er nettopp der, ved den totale følelse av at alt er mislykket at ordene kan nå deg om barnet som hviler – ikke på en kostbar silkepute, men – i en fattigslig krybbe, født i et overfylt hus hvor gjesterommet er opptatt og der ikke ble tid til større juleforberedelser…
Der hviler han, frelseren.
Så skriver Johannes videre, i forlengelsen av ordene om dem som ikke tok imot ham:
Men – alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. (Good news igjen!)
Rett til.
En juridisk term.
Innlemmelse i et fellesskap hvor utenforskap etter guddommelig jus er opphevet.
Og – hvor vi – i neste omgang inviteres til å våge å se hverandre gjennom vår egen sårbarhet.
Din fred skal aldri vike, din miskunn varer ved!
Når stormvær slår imot oss, lar du oss finne le.
I ensomhetens timer, i savnets tyngste stund,
Forblir du hos oss, Herre, hvert smertefylt sekund.
Ære være…