Krig i Guds navn?

Tekstbetraktning over Mark. 12,28-34.  19. søndag etter pinse 2001
(Bakteppet for betraktningen var «nine eleven»-katastrofen i New York. Skrevet en måned etterpå, i avisen Hadeland 12.10.2001)


Media voldtar oss for tiden.
Og TV’en er verst.
En psykiater var det visst som nylig uttalte at det nå var mentalhygienisk sunnere å slå av TV’en og ta en tur på skauen i stedet for å slite med de påkjenningene det er å stadig konfronteres med nye tragiske ulykker, spekulasjoner over biologisk terror også her til lands, samt den nystartede krig i Asia i kjølvannet av 11. september.

Jeg tror jeg skjønner hva han mener.

For verden blir ikke nødvendigvis et bedre sted om jeg sitter klistret foran TV-apparatet og får med meg alt sammen, -
hvor vi blir ”tvunget” til å se på sørgende aktører
som blir ”tvunget” til å brette ut sine følelser foran åpent kamera.

Under den tragiske flyulykken i Asker lille julaften i 1972 brøt NRK sendeskjemaet og sendte sørgemusikk i stedet for, og bildene fra ulykkesstedet var varsomme. DET gav ro og ettertanke hos en tenåring til å dvele og sørge og felle tårer sammen med dem vi ikke kjente og ikke så. Og som ikke fikk ha sine kjære sammen med seg den tilstundende jul.
Nå er vi omtrent sammen med ”krisepsykiatrisk team” inn til de sørgendes følelser som blir fingransket og dissekert ved tette nærgående spørsmål på nært hold, under nærmest den forestilling at det er det som skal til for at vi skal gråte med dem.

Og på samme vis er det TV-kameraer nå i hver avkrok som formidler, -
p.d.e.s. det fanatiske hat og oppfordringer til krig i Allahs navn, hvor vi skjønner at det ville bli fred på jord bare jødene var renset vekk fra muslimsk hellig jord sammen med de andre vantro (USA-styrker), som besudler annet hellig land ved sin blott og bare tilstedeværelse, og -
p.d.a.s. den massive gjengjeldelsesaksjon som nå er i gang uten alt for mye påtrengende refleksjon over at ”egne interesser” rundt omkring i verdensdelene sannsynligvis har gitt næring til hatet. Og hvor vi blir kastet blår i øynene om at ”vi” BARE er et ”peace-loving country”.

«De som ikke er med oss, er mot oss», er et omskrevet sitat fra Guds Sønn.
Og i karakter er dette ikke en noe mer annerledes tilraning av å ha Gud på SIN side i konflikten enn de som høylydt roper på ”hellig krig” i Allahs navn for å utrydde de vantro som bare ”hadde godt av” katastrofen i New York.

Nei, verden blir ikke et bedre sted om jeg sitter og lar angsten ta tak i meg over denne ensidighet på begge sider som ikke evner å se situasjonen fra motpartens side.

Jeg makter ikke å ta inn over meg det uvirkelige som skjedde 11. september heller, selv om bildene har gått i reprise for øynene mine over 100 ganger. Da er det nok bedre å ta seg en tur ut i skauen for å stå bedre rustet til å møte hverdagen.

Det jeg KAN ta inn over meg selv, er min egen innstilling i det daglige til mine egne nære omgivelser, de menneskene i nærmiljøet jeg omgås, og dem jeg søker å unngå å omgås.

Det dobbelte kjærlighetsbud, som er prekenteksten for kommende søndag, det er hos Jesus et mektig korrektiv til de gudsbilder som blir formidlet for tiden:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, OG – din neste som deg selv.»

I bergprekenen gjør Jesus det uomtvistelig klart at innenfor kategorien ”min neste” hører også ”min fiende”. I denne talen tilintetgjør han det ”budet” som ser ut for å leve i beste velgående den dag i dag: ”Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende.”  (Matt.5,43)

Jesu alternativ er dette umulige: ”Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.”

Barn av den himmelske Far er altså den som gjør kjærlighetens gjerninger. Og kjærligheten gjør ikke noe ondt mot sin neste. Det er noe å tenke på.
Da skulle jeg ha mer enn nok med meg selv. I stedet for å sitte passiv og riste på hodet over galskapen andre steder.

Ha en god helg i heim og familie!

 

Teksten:
En skriftlærd, som hørte dette ordskiftet og forstod hvor godt Jesus hadde svart, gikk bort til ham og spurte: «Hva er det første av alle bud?»
Jesus svarte: «Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én; og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to.»
Den skriftlærde sa til ham: «Du har rett, mester! Det er sant som du sier, at Herren er én og at det ikke er noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.»
Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.   (Mark. 12,28-34)

Dette innlegget ble publisert i Tekstbetraktninger og merket med , . Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.