Tekstbetraktning over Matt.25,31-46 Siste søndag i kirkeåret (Domssøndagen)
Avisen Hadeland 19.11.1999
«Læren om de evige helvetesstraffer hører ikke hjemme i kjærlighetens religion.» Slik uttrykte avdøde biskop Schjelderup seg i en avispolemikk mot Hallesbys «helvetestale» om sin kristne tro.
Hm.
Jeg skulle ønske jeg hadde Schjelderups trygge trosvisshet på dette punktet. Noen møter slike «helvetespredikanter» i dag med et overbærende smil, andre med en skuldertrekning og oppsøker andre religiøse miljøer hvor man slipper slike bombardementer. Noen blir sinte og forarget, andre igjen får kontakt med egen eksistensiell angst. («Tenk om de har rett?»)
Selv tilhører jeg mer eller mindre den siste kategorien, etter en oppvekst i barndomstidens bedehusmiljø, hvor det ikke manglet noe på denne type mørke forkynnelse.
Men jeg kan også kjenne sinne og forargelse over mye uforstand fra mennesker som med uforskammet frimodighet identifiserer sine egne forestillinger med Guds. Prøver du å snakke slike mennesker til rette, kan du nesten få fornemmelsen av å ha fornærmet Gud.
Jeg vet at det hos noen mennesker nesten kan oppfattes som å ha «bannet i kjerka» det å i det hele tatt reise slike problemstillinger.
Men jeg vet mer: Jeg vet f.eks. at Jesus også – i tillegg til å ha fortalt oss i kraftfulle bilder om en kommende dom hvor solidariteten (eller den totale mangel på) med dem som sulter, tørster, fryser og sitter i fengsel, osv., er det mest fremtredende, for å vekke den sosiale samvittighet – så har han også ved andre anledninger tatt noen skarpe oppgjør. Ikke med alminnelige folk, ikke med dem som strevde, var falt utenfor det gode selskap, osv. Men med dem som mente seg å kjenne Gud så forbasket godt.
Det irriterer meg at det som får mest av min oppmerksomhet i teksten er uttrykket på slutten om den «evige straff», og ikke inspirasjonen til et liv i uselviske gode gjerninger slik Leo Tolstoj på mesterlig vis har fått frem i fortellingen om den fattige skomakeren som er inspirert av denne «domsscenen» i Matt. 25: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat…»
Men dette har jo igjen sammenheng med den ensidige og drastiske fokusering på den evige fortapelse (uansett bibeltekster!!) som har århundrelange tradisjoner i dette land. Og som fikk Bjørnstjerne Bjørnson til å bryte med kristentroen og si: «I kristne, jeg misunner eder eders store ro!»
Jeg innrømmer det: Jeg har trosmessige vanskeligheter med læren om den evige fortapelse slik den har vært formidlet i tradisjonell forkynnelse her i dette land, og hvor Ole Hallesby i sin tid var en av de fremste eksponenter for en slik skremselsforkynnelse. Som ville gjort Gud til den store taper i kampen om sjelene, og djevelen vinne det store gross med seg i undergangen. Aldri!
Men når det er sagt: Jeg kan heller ikke slå meg til ro ved tanken på at det ikke skulle eksistere noen kommende dom i det hele tatt. Så mye bestialsk ondskap som det er i verden. Det var det som var de fattiges og undertryktes trøst i tidligere tiders frodige gjengitte helvetesskildringer når de var utsatt for sine plageånder, pengepugere m.m.: Bare vent!
Men dommen er Guds. Heldigvis. Og ikke min. Og ikke noe annet menneskes.
Selv om vi enkelte ganger får fornemmelsen av at noen prøver å foregripe den. På vegne av Gud.
Et vers av Blix sier det meste om hvordan det burde være oss imellom:
Kristus du som kjærleik er,
lat oss i din kjærleik bløma!
Me som namn av kristne ber,
lær oss kristeleg å døma!:
LAT OSS GJEVA NÅDEN ROM,
GJEV OSS SÅ EIN NÅDIG DOM!
Teksten:
Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.»
Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?»
Men kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.»
Deretter skal han si til dem på venstre side: «Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.»
Da skal de svare: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?»
Men han skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.» Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.