«Gi oss i dag vårt daglige brød»

Tekstbetraktning over Joh. 6,1-15 4. søndag i faste (Avisen Hadeland 12.3.1999)

Slik ber vi i Fadervår.
Og den bønnen får jeg assosiasjoner til når jeg leser preken­teksten til kommende søndag.
Om Jesus som metter 5000 menn, foruten kvinner og barn.
Bespisningsunderet er det kalt. Som sammen med mange under er blitt trukket i tvil hvorvidt de virkelig har skjedd.
Og har dette underet skjedd, hvorfor gjør ikke Jesus de samme mirakler i dag, der sultkatastrofene herjer som verst?

Jeg skjønner problemstillingen, og løsningen hadde vært meget enkel for oss å foreslå overfor Gud.
Jeg har for egen del ingen tvilende innvendinger på at dette som alle evangelistene beretter om, faktisk skjedde. For var Jesus virkelig Guds Sønn, kunne han nok dette og mere til.
Men så tror jeg ikke at Jesus gjorde dette underet for å frita oss – som lever i det mette Vesten i 1999 – for vårt ubehagelige ansvar for vår sultne og nødstedte bror i den tredje verden.
Det var sikkert en og annen sultkatastrofe i Afrika på Jesu tid også, som ingen TV-selskaper var oppfunnet til å kunne formidle fra på den tiden. Men til tross for det, så har Jesus skildret den fremtidige dommen om vår barmhjertighet/ubarmhjertighet, som meget vel avdekker at han visste atskillig om menneskenes nød i samtiden og vår tendens til å vende ryggen til:

«Jeg var sulten, og dere gav meg mat…» «…gav meg ikke mat…»
Der det som er gjort/ikke gjort mot vår neste, er som gjort mot Gud selv.

Det var hva den lille gutten hadde å bidra med, som gav årsak til underet. Og her ligger hele poenget: Han kom med det han hadde, og i Jesu velsignende hender skjedde miraklet.
Tro derfor ikke om deg selv og ditt, at det du har å bidra med ikke er noe å fare med,- at det ikke vil føre til noen ting, osv. Den Gud gir en oppgave, gir han også evne til å gjennomføre den, heter det. Eller som det heter i et uærbødig ordtak fra mitt barndoms Vefsn i Nordland: «Sjå kor dæ monnæ,» sa musa, ho meig i havet.
Denne lille optimisten så stort på sitt eget lille bidrag! Og her tror jeg ligger et stort poeng: Å se seg selv og sitt som noe betydningsfullt i den store sammenhengen, og ikke tenke ringe om det. Hovedsa­ken er at vi bringer det vi har til Jesu velsignende hender.

Og det er Han, med denne omtanke, som viser oss at han har omsorg for vårt timelige ve og vel også, da han lærte oss å be denne bønnen. En bønn som t.o.m. kommer foran bønnen om tilgivelse:

Gi oss i dag vårt daglige brød…

Hvem vet,- kanskje du også kan dele av det du har med noen? Det kan ligge en velsignelse på lur der!

God søndag!

 

Teksten:
Senere drog Jesus over til den andre siden av Galilea-sjøen, som også kalles Tiberias-sjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham, fordi de så de tegn han gjorde ved å helbrede de syke.
Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg ned sammen med sine disipler.
Påsken, jødenes høytid, var nær.
Da Jesus så opp og la merke til at en stor folkemengde kom til ham, sa han til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?»
Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre.
Filip svarte: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.»
En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham:  «Det er en liten gutt her, som har fem byggbrød og to fisker, men hva er det til så mange?»
Da sa Jesus: «La folket sette seg ned.»
Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. Tallet på mennene var omkring fem tusen.
Da tok Jesus brødene, bad takkebønnen og delte ut til dem mens de satt der, likeså av fiskene, så mye de ville ha.
Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.»
De gjorde det, og de fylte tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene, etter at alle hadde spist.
Da folk så det tegnet som Jesus hadde gjort, sa de: «Dette er profeten som skal komme til verden!»
Jesus forstod at de ville komme og føre ham bort med makt for å gjøre ham til konge. Derfor gikk han fra dem opp i fjellet, han alene.
(Joh. 6,1-15)

Dette innlegget ble publisert i Tekstbetraktninger. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.