Tekstbetraktning over Matt. 11,2-10 3. søndag i advent (Avisen Hadeland 11.12.1998)
Hvordan hadde du opplevd det – om du hadde fått i oppdrag å drive PR for en kommende ukjent person, legge forholdene til rette på alle måter, og du blir i samme slengen utrustet med store talegaver og opplever å få massetilstrømning til dine møter?
Og så kommer denne ukjente, som det snart vil vise seg – han overgår deg i alt sammen: Får mer oppslutning enn deg,
ikke bare det, men du opplever stort frafall fra egne rekker til fordel for ham du skulle reklamere for.
Så forutsetter vi i tillegg at du bor i et land hvor det å provosere statsmakten er farlig.
Og det har du gjort, sagt i fra om en urett – med det til følge at du havner i fengsel, i et skikkelig elendig møkkahull.
Alene.
Isolert.
Men ryktet når deg likevel, at han du skulle drive PR for, han fortsetter sin suksess, og later til å ikke ense deg det minste. I hvert fall får du ikke besøk.
Ditt liv ender snarere for sverdet. Med hodet servert på et fat.
Ja – hvordan hadde du taklet ditt fengselsopphold under slike forutsetninger?
Omtrent slik var døperen Johannes’ historie. Han skulle være såkalt veirydder for Messias, og ble en mektig predikant, samlet tusener – langt uti ødemarka! Og så kommer Jesus, omtrent som ovafor beskrevet, og døperen havner i fengsel for å ha provosert kongemakten.
Og fra sitt fengsel får han høre om alle de mektige gjerninger Jesus gjorde. Er det rart han kommer i tvil om både det ene og det andre fra sitt fangehull, der han ikke får besøk: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Fortellingen er et sterkt korrektiv til våre fastlåste forestillinger om:
Får jeg bare et tegn, så skal jeg tro…
Blir jeg bare frisk, så skal jeg tro…
Så skjer altså ingenting, og du kommer i tvil. At det med Jesus bare er en innbilning.
Han hjelper i hvert fall ikke deg. Kanskje en og annen helbredelsespredikant også har uttalt noe om din manglende tro og bekreftet din utenforfølelse.
Jesus kom ikke på besøk til Johannes og sa: «Se, her er jeg, tror du meg ikke?» Han ba hilse til Johannes med sitater fra de gamle profetier om hva som skjedde der utenfor murene, ledsaget med disse ord: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg.»
De gamle profetier kjente døperen meget godt til. Og du kan være sikker på at han fikk akkurat den hjelpen han trengte for sitt åndelige liv, selv om han verken fikk besøk, eller ble reddet ut av fengslet på mirakuløst vis, men tvert om ble brutalt henrettet like etter.
Det er også vår vei: Vite med seg selv høyt elsket av Gud uansett hvor mørkt og håpløst livet måtte fortone seg, uansett hvor elendig og langt nede vi må føle oss!
Uaktet at hjelpen uteblir på den måten vi hadde forestilt oss det.
Bare en sånn liten «bagatell» som dåpen til hans navn, skal få være for oss en tilsvarende trøst: «Du ER min!» – vel risset inn med usynlig skrift for oss i hjertet, men synlig for Gud. Han er med alle dager, alle slags dager.
Det er en tro som holder også i de mørke stundene. Det er en hjelp som ikke uteblir.
God adventstid!
Teksten:
Johannes, som satt i fengsel, fikk nå høre om alt det Kristus gjorde.
Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jesus svarte: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg.»
Etter at de var gått, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hvorfor drog dere ut i ødemarken? For å se et siv som svaier i vinden? Nei! Hvorfor gikk dere dit ut? For å se en mann kledd i fine klær? De som bærer fine klær, er på kongenes slott. Hvorfor gikk dere da ut? For å se en profet? Ja, jeg sier dere: Mer enn en profet!
Det er om ham dette er skrevet:
Se, jeg sender min budbærer foran deg,
han skal rydde veien for deg.
(Matt. 11,2-10)