Jublende glede

Tekstbetraktning over Luk. 15,11-32. 4. søndag e. pinse (Avisen Hadeland 26.6.1998)

Da Norge St.Hansaften slo Brasil i fotball-VM (St.Hansaften 1998), sto jubelen i taket hjemme i stua hos oss, et ellevillt lurveleven utløste spenningen de to minuttene etter jubelen over scoringen på straffesparket. Det gjorde godt for selvfølelsen: Å slå selveste Brasil i et fotball-VM!

Denne umiddelbare assosiasjonen fikk jeg til Jesu lignelse om «den fortapte sønn» (eller hjemkomne!) som kom til seg selv der i utlendighet etter å ha forspilt sin del av farsarven i et vilt liv.
Han kom til seg selv, leser vi. Det vil si: Tåka letnet i hjernen, og han skjønte hva for elendig situasjon han var havnet i.
Han så det verd han hadde gitt seg selv, og sammenlignet med det verd han hadde i det hjemmet han hadde forlatt. Der hadde til og med alle arbeidsfolkene det bedre enn han hadde det nå hos sin arbeidsgiver i det fremmede. Her ble han ikke forunt mer enn å ete av maten grisene fikk.

Og det verd sønnen hadde, ble umiddelbart bekreftet av faren, som hadde stått og speidet hver dag. Hva måtte det ikke bety for sønnens tilintetgjorte selvfølelse å både høre og se hvilken mottagelse han får fordi han har vendt hjem igjen: De fineste klærne, ring på fingeren, sko på føttene, og gjøkalven som ble slaktet.

«Nå skal vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden.
Leser vi.
Så stort verd har vi for Gud. Den enkelte av oss. At én enkelt sin omvendelse blir omfattet med jublende glede i himmelen.
Det er jo nettopp det Lukas gjengir for oss av Jesu sterke ord om den saken i hele dette kap. 15 i Lukasevangeliet.
Sitat: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Jublende glede. Som kan sammenlignes med gleden som sto i taket etter seieren over Brasil. Ble vi styrket i vår kollektive selvfølelse etter den kampen, er det for ingenting å regne mot den selvfølelse vi kan gjenerobre i visshet over å være så høyt elsket av Gud at gleden står i «himmeltaket» bare ved ett menneskebarns omvendelse fra selvdestruksjonens vei.

God søndag!

 

Teksten:
Jesus sa: En mann hadde to sønner. Den yngste sa til ham: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og drog til et land langt borte. Der sløste han bort alle pengene i et vilt liv.
Men da han hadde satt alt over styr, kom en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Han gikk da og tok arbeid hos en mann der i landet, og mannen sendte ham ut på markene for å gjete svin. Han ønsket bare å få mette seg med de belgene som grisene åt, for ingen gav ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn. Men la meg få være som en av leiekarene dine.»
Dermed brøt han opp og drog hjemover til sin far.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.
Sønnen sa: «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.»
Men faren sa til tjenerne: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han musikk og dans. Han ropte på en av tjenerne og spurte hva som var på ferde. «Din bror er kommet hjem,» svarte han, «og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham frisk hjem igjen.»
Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham.
Men han svarte: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot det du sa; men meg har du ikke gitt så mye som et kje så jeg kunne holde fest sammen med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har brukt opp pengene dine sammen med skjøger, da slakter du gjøkalven for ham!»
Faren sa til ham: «Min sønn! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå skal vi holde fest og være glade. For han, din bror, var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»
(Luk. 15,11-32)

Dette innlegget ble publisert i Tekstbetraktninger. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.