Guddommelig solidaritet

Tekstbetraktning over Heb. 2,14-18. Palmesøndag (Avisen Hadeland 3.4.1998)

«Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også Han bli menneske som de…»
Dette er ikke noe annet enn en forlengelse av juleevangeliet.

Og JULEEVANGELIET, det handler om SOLIDARITET.

Solidaritet, det er å identifisere seg med, gjøre seg til ett med.
Dette er under over alle under,- som gjør kristendommen til ett eneste stort mysterium.
Han, den udødelige, gjør seg dødelig.

«Slik kunne Han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen…»

«Døden er en naturlig del av livet,» sies det.
Må jeg få protestere! At den er blitt en del av livet, OK, men «naturlig»??
Hvorfor stopper ikke harepus opp da, for Mikkel Rev, og sier: «Værsgo’ forsyn deg!»?
Hele skaperverket kjemper mot døden, og sliter med frykten for døden.

Forklaringen på hvorfor det er slik, hører vi her, og sporene etter den onde – som hersker ved døden – blir TV-overført fra den minste krok av verden i dag – og gjett om de skremmer!
«.. og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv.»
Jesu død har i seg uante dimensjoner og krefter:
- den tar brodden av vår egen død.
- det kristne håp: Døden har ikke det siste ord.
- den soner og forsoner det Adam (= menneskeheten) har gjort seg skyldig i. Derfor også de trøstefulle ord til slutt, atter en påminnelse:

«Det er jo ikke engler han tar seg av; men han tar seg av Abrahams ætt (d.e. oss). Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast yppersteprest i tjenesten for Gud, og sone folkets synder.

Jeg spør: Hvem andre har uttrykt solidariteten – både i ord og handling – sterkere enn Gud selv?

God søndag!

 

Teksten:
Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv.
Det er jo ikke engler han tar seg av; men han tar seg av Abrahams ætt.
Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest i tjenesten for Gud og sone folkets synder.
Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes.
(Heb. 2,14-18)

Dette innlegget ble publisert i Tekstbetraktninger. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.