Preken på Olsok-aften.
Sted: Mariakirken på Granavollen 29.7.2016 kl. 20
Skriftlesningstekst:
Apostlenes gjerninger kap.20, v.17-24:
Fra Milet sendte Paulus bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. Da de var kommet, talte han til dem:
”Dere vet hvordan jeg har opptrådt hos dere hele den tid som er gått fra første dag jeg kom til Asia. Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelser jødene har ført over meg med sine onde planer. Ingen ting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene. Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.
Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, men Den Hellige Ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og vanskeligheter som venter. Men for meg er liv eller død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.”
Prekentekst:
Lukasevangeliet kap. 22, v.24-27
Nå ble det en strid mellom disiplene om hvem som skulle gjelde for å være den største. Da sa Jesus til dem: «Kongene er herrer over sine folk, og de som hersker over dem, kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener. For hvem er størst, den som sitter til bords eller den som varter opp? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener blant dere.
Til trøst for alle som ikke kjenner seg så spesielt fromme, eller slår om seg med fromme talemåter, vil jeg herved si: Du er i godt selskap!
Disiplene til Jesus, unge menn i rette ”brushode”-alder slik man gjerne er i uovervinnelighet fra 17-18 årsalder til det har roet seg litt når en nærmer seg 25, de imponerer ikke veldig mye når vi leser om dem. Og her i kveld har vi fått et av mange eksempel på hvordan de kunne oppføre seg:
De krangler.
Enda en gang krangler de.
Og de krangler om det som veldig ofte er en guttegreie fra sandkassestadiet av, – om min far som er sterkere enn din far, det vi ser i machomiljøenes konkurranse om å fremstå som eneren, – som er størst, sterkest, pumper mest jern, er raskest på avtrekkern, kulest blant damene, modigst i trafikken, har den beste og dyreste bilen eller den blankeste motorsykkelen med flest hestekrefter…
Vel, riktig alt dette hadde ikke disiplene forutsetning til å krangle om(!), men temaet er avslørt veldig tydelig: Hvem som skulle gjelde for å være den største, hørte vi.
Altså den fremste, mest innflytelsesrike, først i rang, størst autoritet mht å bli hørt og respektert. Dem i mellom.
At Jesus ikke ble møkk lut lei av å høre på dem, det har jeg undret meg over.
Dette er altså et gjennomgående tema i denne flokken av unge menn, Jesu disipler!
Flere ganger i evangeliene kan vi lese om det, og ved denne anledning er det attpåtil den aller siste kvelden Jesus er sammen med dem, hvor de nettopp har vært vitne til innstiftelsen av nattverden og deltatt i den, – så sitter eller ligger de altså og krangler om sitt gjengangertema. Ikke spesielt fromt. Befriende lite fromt!
Om det så også handler om en Paulus, så har han ikke bare skrevet oppbyggelige brev. Han er skildret ganske så menneskelig av sin venn Lukas i Apostlenes gjerninger.
Vi leser at han kom i så sterkt klammeri med sin aller nærmeste medarbeider Barnabas at de skiller lag foran den andre og store misjonsreisen (Ap.gj. 15,36-40)
Og dette pga av at Barnabas vil ha sin fetter Johannes Markus med, han som Paulus opplevde hadde sviktet dem på den første turen (kap.13,13), da de hadde landet ved Lilleasias kyst etter seilasen fra Kypros, og skulle til å reise videre til fots nordover og innover i Lilleasia.
Og uenigheten om fetteren er så sterk at de skiller lag!
Etter å ha vært sammen på reise i måneder, kanskje år, vandret, sovet og spist, svettet og slitt, dasket mygg og fluer, forkynt sammen, hatt spennende og farefulle opplevelser i lag, Paulus hadde ved en anledning attpåtil opplevd å bli steinet! (Ap.gj. 14,19)
Så ender det med at de skiller lag pga en uenighet om en bestemt person.
Hva lærer vi av det?
Jo, at Bibelens, også det NTs skikkelser, er mennesker av kjøtt og blod. De var som oss, høyst alminnelige feilende mennesker, med ekte følelser, på godt og vondt.
Derfor burde vi heller ikke bli så overrasket eller riste på hodet over at det innafor de kirkelige fellesskap fremdeles kan oppstå stridigheter og gå ei kule varmt. Det burde være en lettelse å konstatere det, innen en tar opp og prøver å løse konflikter.
Vår kirke sliter også med stridigheter som går både på lære og personkjemier. (Og disse to forhold er viktig å ikke blande sammen.)
Intet nytt under solen m.a.o. De gjorde det før også.
Til og med i aposteltiden.
Det som er ”nytt”, annerledes interessant og lite påaktet, det er å se perspektivet Jesus gir, den beske medisinen han ordinerer for å få slutt på kjekkel om rang og status og anseelse.
Først henviser han til den virkeligheten de er omgitt av, hvor vi, her på berget, i vår tid, våger å rose oss selv av – at vi har da fått utviklet noe som kalles for demokrati…
Enskjønt det nok på en og annen arbeidsplass fremdeles kan være noe som ligner på det han skildrer:
Dere vet, sier han. Altså: at fyrstene hersker over sine folk, og de som utøver sin makt over dem kalles velgjørere.
Ja, tenk så langt kan stormannsgalskapen utvikle seg mellom ørene at man i sin velde betrakter seg som en velgjører.
Jeg blir syk, jeg blir uvel når jeg registrerer det som for tiden skjer i det Lilleasia Paulus en gang vandret i og forkynte det glade budskap. Det som i dag kalles Tyrkia. Verden går ikke bare fremover.
Men altså: Jesus foreskriver en løsning for disippelskapet hvor ansvaret er tindrende klart plassert: Jo mer status, jo lenger ned på rangstigen å betrakte seg.
Den største av dere, altså den med høyest posisjon, den fremste og mest innflytelsesrike, skal være som den yngste, eller kanskje enda bedre: Som var han/hun en fersking, det de på Lofothavet i sin tid kalte en skårunge. Førstereisgutten.
Vi forventer jo – i og for seg med rette – at ferskinger skal ha respekt for dem med lang erfaring. Men her er det snakk om holdningen hos den som er den fremste.
For et bakvendtland Jesus forordner, for å ta livet av prestisje og æreskodekser!
Og lederen, føreren, sier han videre, skal være som den tjenende. Som diakonen.
(I parentes bemerket har jeg ikke kunnet unngå å reflektere over, med et lite skjevt smil, hva bispekåpene i vårt kirkelige hierarki i denne sammenhengen signaliserer. Prangende som de er… (!))
Det er noe med Jesu overdrevne ord her, ganske sikkert også sagt med en humoristisk snert, som tilintetgjør tilløpet til konflikt, som ofte handler om prestisje, ved at Jesus, med seg selv om forbilde sier: Jeg, jeg er som en tjener, som diakonen i blant dere, samtidig som han også markerer at han er sjefen. Jeg er det, sier han, men når jeg har vasket beina deres, så har jeg satt en standard for ledelse. (Joh. 13,13-15)
Sånt må det bli en smule ydmykhet av, om en tar det minste innover seg Jesu ord.
Jeg begriper ikke, hvordan budskapet av – og om – denne Kvitekrist, som på en måte er så antiautoritært, kunne ha appell i vikingesinn.
Men det er et eller annet her, i evangeliefortellingene, som må ha virket sterkt på dem.
Disse fordums berserker, som var så opptatt av skam og ære, anseelse, prestisjetap og blodhevn, så skjer altså det at en norsk leiesoldat med kongeambisjoner i maven har latt seg påvirke så sterkt at han en vakker dag lar seg døpe i ei kirke i Nord-Frankrike.
Latt seg fascinere av en leder, en annen konge, om hvem vi sist søndag i Lunner kirke på gudstjenesten der, sang:
Naglet fast til dødens tre, under himmelvelvets torden, ba Guds dyrebare ord for en bøddel og en morder, og vi ser: Gud er god. (NyS 104, v.4)
Hva slags styrke er det han er i besittelse av, som kunne agere slik, den overgår jo vår! Som ber for sine fiender!
Og som seiret i kraft av at han tapte!
Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være noe som har virket sterkt, – også knyttet til trellene som ble røvet med hit til landet, og hadde del i noe som gav dem en annen styrke og verdighet som til og med overgikk husherrens, som var underlagt prestisjens pinlige svakhet, før den ble fornærmet.
Det har også undret meg, hvordan en mann som Paulus, som ikke hadde annet enn sine sandaler og kanskje et esel han leide i hånden for all oppakning og utrustning de trengte for å vandre milevis og dagevis i så vel uendelige landskaper som mellom storslagne fjell og fjellkløfter, at han kunne skape slik røre i Lilleasia, at ryktet siden går om ham i Grekenland, på andre siden av Egeerhavet, i nord, i Tessalonika:
Disse folkene, som oppvigler hele verden, er nå også kommet hit, og Jason har tatt i mot dem. Alle handler de stikk i mot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus. (Ap.gj. 17,1-9)
Et skikkelig lurveleven fikk Paulus sine «artsfrender» satt i stand, i allianse med byens verste pøbel og satte byen på ende.
For en farlig indre sprengkraft som måtte ligge i budskapet de hørte, tenker jeg.
Hvor de som tar troen, ikke er lovt stort annet enn motgang, forfølgelse og trengsler.
Og så er det gått mange år, det vi hørte i skriftlesningen fra Apostlenes gjerninger, er fra avslutningen av den tredje reisen, hvor Paulus skal av gårde med båten fra Efesos i retning Jerusalem:
Den Hellige Ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og vanskeligheter som venter. Men for meg er liv eller død ikke verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde. (kap. 20, 23-24)
Avskjeden skapte sterke følelsesmessige reaksjoner når talen var ferdig: De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham. Mest bedrøvet var de over hans ord om at de aldri skulle se ham igjen. Så fulgte de ham til skipet. (v. 37-38)
Han, som vi i all hovedsak har å takke for at evangeliet nådde til Europa, og med det siden til oss, han falt senere for en brutal keisers sverd.
Vi skal seire ved å tape, vi skal dø, og du skal skape i vårt liv ditt eget bilde, Jesus, livets grunn og glede! (NyS 604, v.3)
En helt ubegripelig fenomen for den gjengse tanke, noe av det særeste og rareste ved kristendommens idé og dens kraft:
Seire ved å tape, gjennom død til oppstandelsens triumf.
Hvor det samme fenomen har stadig gyldighet:
Kristentroen er ikke en kraftreligion, den er et budskap om at enhver seier ligger i det å avdø litt om litt fra seg selv.
Hva Dovregubben bebreider Peer Gynt for, det er ikke hans ønske om å være seg selv, men:
– Da du Ronden forlot så skrev du deg bak øret mitt valgsprogs-merke.
– Hvilket?
– Ordet, det kløvende sterke.
– Ordet?
– Som skiller mellom menneskers flokk og trollenes: Troll – vær deg selv nok!
Og hvor det umiskjennelig meddeles oss av Knappestøperen på Peer Gynts spørsmål om hva det er å være seg selv: Å være seg selv er: seg selv å døde. (Fra dramaets 5. handling, mot slutten.)
Livets aller vanskeligste kunst, da så mye personlig prestisje står på spill. Men hvor Paulus henviser til det å være i Kristi ære istedet.
Og her vil jeg legge til noe vakkert som ligger skjult i fortellingen om striden mellom Paulus og Barnabas som endte med nederlag for begge ved at de skilte lag, noe som viser med all tydelighet hva nåde er:
Ånden tok ikke parti med noen av dem, Ånden forlot dem ikke eller skilte lag med dem fordi de hadde kranglet seg til splittelse, men fulgte hver av dem med videre, der de gikk hver sin vei.
Episoden var derfor heller ikke til hinder for at Paulus siden, med full troverdighet, kunne skrive:
Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.
Det er fremdeles ved å dø, at en oppstår, – til evig liv.
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.