Preken på 3. søndag i åpenbaringstiden
Jevnaker kirke 19.1.2014
Evangelietekst: Joh. 2,1-11: Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der, og Jesus og disiplene hans var også innbudt. Da tok vinen slutt, og Jesu mor sa til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva har du med mitt å gjøre?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men hans mor sa til tjenerne: «Det han sier dere, skal dere gjøre.»
Nå stod det noen vannkar av stein der, slik skikken var etter jødenes forskrifter om renselse. Det var seks kar, og hvert av dem tok to eller tre anker. «Fyll karene med vann,» sa Jesus. Og tjenerne fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren,» sa han. De bar det til kjøkemesteren, og han smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da bad han brudgommen komme og sa: «Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene er drukne, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og hans disipler trodde på ham.
Prekentekst: 1.Mosebok, 1,26-31: Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»
Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»
Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.
Perspektivet over begge tekstene vi har hørt i dag, må høres og forståes i lys av den tiden av kirkeåret vi befinner oss i nå. Åpenbaringstiden, heter den, der tekstene skal kaste lys over: Hvem er Han nå egentlig, Han som ble svøpt og lagt i krybben vi ser avbildet bak meg her i altertavla?
Og det vi får høre i evangelielesningen, det er at Jesus, han gjør sitt første tegn, sitt første under, i et bryllup. Det understreker Johannes etter sin fortelling om denne hendelsen der han gjør vann til vin.
Han gjør han mer enn det: Han berger bryllupsgleden, (vinen er i jødedommen et symbol for gleden), han redder brudeparet og deres familie fra skam og skandale. Som det truet med å bli da de hadde sluppet opp for den.
Og når han berger bryllupsgleden ved å sørge for en så overmåte overflod av det kjøkemesteren indirekte omtaler som årgangsvin, ja, så gjør han det til gagns!
Hvis vi runder av tallene for hulmålet vi hører om: 6 vannkar, hver på to eller tre anker, som ble fylt opp av vann – til randen attpåtil, så tilsvarer det om lag 5-600 liter vin. Av beste kvalitet. Da hadde de i hvert fall nok til den festen, for å si det forsiktig!
Og Johannes kommenterer: Jesus åpenbarte sin herlighet. Den som han hadde fra sin Far i himmelen, full av nåde og sannhet.
Han var i begynnelsen hos Gud, hørte vi på 1. Juledag. Alt er blitt til ved Ham, altså ved Sønnen.
Jeg har sluttet å spekulere og lage problemer for meg selv over dette at vi tror på en treenig Gud. For med det er noe av det mest vidunderlige sagt også om mennesket, som vi hørte – er skapt i Guds bilde. Og det kommer vi straks tilbake til.
Vi hørte fra Skapelsesberetningen: Gud samtaler med seg selv. Og er han treenig, så er det følgelig ingen monolog, slik det er for meg, hvis jeg snakker litt med meg selv når jeg står og spekulerer på hvordan noe snekkerarbeid skal gjøres som er litt i overkant av hva jeg behersker, og tenker frem og tilbake.
”La oss lage mennesker i vårt bilde”, sier Gud. Sånn at de ligner oss! Ikke «meg». Men «oss».
Om de andre skapningene var det sagt i all enkelhet like foran: «Jorden la alle slags levende skapninger tre frem, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag.»
Men Gud var tydeligvis ikke fornøyd bare med det: ”La oss gjøre noe helt spesielt. Noe som ligner på oss!”
Og hvordan denne likheten ser ut, den hører vi uttrykt slik: ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte han det. Til mann og kvinne skapte han dem.”
Mennesket – entall. Til mann og kvinne – totall.
Altså er mennesket på en måte to i skapelsen: Det er mann og kvinne.
Om dette har Piet Hein laget et fornøyelig Gruk som jeg av og til siterer i taler til brudepar når det er vigsel i kirka:
LEGEN
Lille fabel
Da Gud ville oppfinde noget som ikke
var spil eller sport eller mad eller drikke
og dog var en verden af legende hvile,
hvori vore sind kunne smelte og smile,
da delte han men’sket i kvinden og manden
og skapte den leg de kan ha med hinanden.
Delt i to, og derfor med en rastløs søken etter å bli ett igjen. Hvorfor også Adam utbryter når Gud fører Eva til ham: ”Ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.” To – og likevel ett.
”Har dere ikke lest,” sier Jesus, ”at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to, deres liv er ett.” Eller som det sto før: Ett kjød. Sammensmeltet i sinn og skinn.
Og hva er det da som forener de to?
Jo, det er der den tredje faktor kommer inn: Like usynlig som Den hellige Ånd, men dog så intens og sterk, og følbar, som noe som ikke kan defineres eller forklares: Kjærligheten.
Den kompliserte, lovpriste, besungne, vanskelige og uimotståelige kjærligheten.
Den treenige Gud skaper noe helt spesielt i sitt bilde: Mennesket, mann og kvinne, forenet i kjærlighet.
Og på en måte stopper det der. For dette har en mening i seg selv: To og likevel ett.
Samtidig som det fortsetter og sier noe veldig grunnleggende og betydningsfullt videre, knyttet til fruktbarheten de velsignes med. Og det er det ubegripelige mysterium, som er til å juble over, (selv om det hos det samme rare mennesket forbindes med både frykt og engstelse, dessverre, men la oss se det fra Skaperens omsorgsside og visdom for det som skjer videre:) – nemlig det at det er i denne kjærlighetens inderligste forening at Gud ordnet det slik at barnet blir til. Som en frukt. Som en frukt av kjærligheten. For å gi barnet den helt grunnleggende selvbevissthet, ja, den helt grunnleggende selvfølelse å vite om seg selv og sin identitet: «Jeg er blitt til fordi mamma og pappa er glad i hverandre!»
Kan det tenkes noe vakrere for et barn å uttrykke om sin identitet? (Og som selvsagt må få sin oppfølging med trygge rammer og kjærlighet i fortsettelsen.)
Knapt noe fortviler meg mer enn når menneskene tukler dette til og gjør anskaffelse av barn til en rettighet, til gjenstand for kjøp og salg og teknikk, helt løsrevet fra kjærligheten mellom de to og «den leg de kan ha med hinanden«. (Og da snakker jeg ikke om den hjelp de kan få som over år har strevet forgjeves.)
Virkeligheten synes nå snudd helt på hodet:
I gamle dager karakterisertes de mørkemenn som tabuiserte sex. Og det kan jeg skjønne. For de befant seg milevis unna å tenke rett om den intense lykke Skaperen i sin visdom lagde i stand, for å binde de to som elsker hverandre, sammen.
Hva jeg ikke skjønner er at de i vår tid stemples som mørkemenn som er dypt bekymret for den utvikling som løsriver barnets tilblivelse fra kjærlighetens vakreste og mest intense uttrykk – som en frukt av den. Fra erotikk til iskald teknikk – til å bli en ”rettighet”: Kjøp og salg ved flytende nitrogenbeholdere, etter å ha studert beskrivelser over hvilke gener og arvemessig design babyen kan få, slik det nå er blitt også i Danmark (foruten USA).
Og der vår kirke kanskje er i ferd med å velsigne denne organiserte farløshet som har fått hjemmel i lovverket.
Uaktet hva vi måtte mene hver for oss om de ulike fellesskap menneskene har valgt å leve i, fordi vi ikke er skapt for ensomhet, men til fellesskap, uansett stilling og stand, så er dette perspektiv i ferde med å gå tapt: Barnets perspektiv, å få være en frukt av kjærligheten mellom sin mor og sin far. Det som ledsages av Guds velsignelse, hørte vi.
Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt! Så la det være det da.
Samtidig som jeg vet så inderlig vel – av eget liv, og i møte med menneskene – at virkeligheten i fallets verden er langt unna idealene vi prøver å strekke oss mot, vi må erkjenne at vi alle sammen har vårt å bale og slite med. Vi trenger ”litervis” av nåde over våre liv, som den overmåte mengde vin Jesus lagde ved et under, er et vitnesbyrd om. Av samme smak som den beste årgangsvin en viss kjøkemester en gang for lenge siden ble forundret over. Vi trenger hans fellesskap.
Han åpenbarte sin herlighet. I overflod. Og disiplene trodde på ham, og gav oss dette vitnesbyrdet.
Ære være….