En tekstgjennomgang av Juleevangeliet (Luk. 2,1-14) opprinnelig fremført på et prestemøte med homiletisk juleverksted Granavollen 29.11.2012.
Når jeg våger meg ut på nettet med denne gjennomgangen er det verken fordi jeg er noen fagtung ekseget eller gresk-ekspert, men rett og slett fordi jeg ønsker å dele et par anliggender som opprinnelig er inspirert av en forelesning prof. Oscar Skarsaune holdt for mange mange år siden på Menighetsfakultetet, mens jeg var prest i Finnmark. Han gav meg mange aha-opplevelser der jeg satt og lyttet, og som snudde opp ned på mange forestillinger knyttet til denne fortellingen. Dette var i november 1990, i forkant av en tur til Israel måneden etter.
(Greske ord er nedenfor transkribert til latinske bokstaver for å gjøre teksten leselig for de som ikke kan greske bokstaver.)
Som overskrift for denne tekstgjennomgangen satte jeg denne spissformuleringen: Gi Josef et bedre rykte, og håpet til krigens barn!
1. Om Josefs og hans slektningers ”rykte” eller ”ære”.
Innsteget til den aktuelle passus i juleevangeliet dette handler om,
(Kap.2,6-7: Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem)
det vil jeg hente fra det samme evangelium, Luk. kap. 22, hvor det er oversatt slik (2011):
7 Så kom den dagen under de usyrede brøds høytid da påskelammet skulle slaktes. 8 Jesus sendte Peter og Johannes av sted og sa: «Gå og gjør i stand for oss så vi kan holde påskemåltid.» 9 De spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand?» 10 «Hør», sa Jesus, «straks dere kommer inn i byen, vil en mann som bærer en vannkrukke, møte dere. Følg etter ham til det huset han går inn i,11 og si til eieren av huset: ‘Mesteren spør: Hvor er rommet (καταλυμα)(katalyma) der jeg kan holde påskemåltid med disiplene mine?’ 12 Da skal han vise dere et stort rom ovenpå (ανωγεον μεγα)(anågeon mega)(1985: sal ovenpå) med tepper og puter. Der skal dere stelle i stand.» 13 De gikk da av sted og fant det slik som han hadde sagt, og de gjorde i stand påskemåltidet.
I 1930-oversettelsen er καταλυμα i Luk. 2,7 og 22,11 oversatt med herberge.
ανωγεον sikter til et rom over grunnplanet, som ofte fungerte som καταλυμα .
Ordet καταλυμα brukes bare 3 ganger i det NT, og sikter til et rom. I Bauers leksikon er ordet καταλυμα 1) oversatt med det engelske ”inn”, hvor det henvises til Luk.2,7, og 2) ”guest room, dining room”, med henvisning til Luk. 22,11 og Mark.14,14. Men å assosiere 1930- og 1985-oversettelsens bruk av ”herberge” i Luk. 2,7 med et ”vertshus”/”gjestgiveri”, blir helt galt –
– for det første, fordi slike overnattingssteder ikke fantes i Betlehem,
– for det andre, fordi et slikt hus hadde en annen benevnelse på gresk: πανδοχειον (pandokjeion) (Bauer: inn, where a traveler may find a night’s lodging), av Lukas brukt i lignelsen om den barmhjertige samaritan: «Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham.» 10,34
Iflg Skarsaune var det heller ikke i Betlehem uvanlig med et καταλυμα (gjesterom) i en 2. etasje i enkelte hus, men hvor hyrdefamiliene til daglig bodde på grunnplanet sammen med husdyr (jfr krybben). Var husene bygd inn mot fjellet, kunne de også utvide grunnplanet innover i det, da fjellet var ”porøst”.
(Fenomenet bofellesskap mellom dyr og mennesker kjenner vi fra gammel tid også i Norge, da varmen fra husdyra kom godt med. Fra tiden i Finnmark husker jeg godt et par steder jeg passerte på Varangerhalvøya der det vesle våningshuset (som måtte ha overlevd brenninga) sto vegg i vegg med et ditto lite fjøs/låve.)
Det som det da tegner seg et bilde av, det er, at når en ansvarsfull Josef kommer med Maria til sine slektninger i Betlehem, i god tid før fødselen, så er gjesterommet i etasjen over fullt, pga folketellingen. Men der det er hjerterom, der er det også husrom, de har et sted å gjøre av seg! Og når tiden for den unge Marias nedkomst opprinner, så føder hun i husets første etasje (i grotten?), hvorfor det også heter at barnet ble svøpt og lagt i en krybbe. Og når hyrdene av engelen får tegnet, da vet de med en gang hvor de skal lete, – blant sine egne, for et barn i en krybbe hadde de sett før og var vant med.
Jeg vil med dette gjerne gi et bidrag til å:
1. avlive myten om en uansvarlig Josef, hvor legendedannelsen nærmest har gitt oss forestillingen om en tafatt hjelpeløs Josef som drar sin Maria gatelangs og ikke finner husrom noe sted, og ender opp i ”en stall som var forlatt”. Og dette godt hjulpet av 2005-oversettelsen av Det nye testamente (NT2005).
Jeg tillater meg å sitere fra et frimodig, til dels indignert brev sendt 27.12.2010 til en av Bibelselskapets oversettere:
”Et åpenbart eksempel på det siste (d.e.: ”meningsoversettelse”), hvordan Bibelselskapet er mer tro mot en legendedannelse i etterkant, enn mot grunnteksten, er i sin nyoversettelse av juleevangeliet: ”For de fant ikke husrom noe sted”:
Ordet ”fant ikke” står ikke i grunnteksten, ”husrom” står ikke i grunnteksten, og ”noe sted” står heller ikke i grunnteksten.
En harmelig, direkte misvisende ”meningsoversettelse” er her brukt, som er mer i samsvar med ”Mary boychild”s fantasifulle utbroderinger enn med det som vitterlig skjedde i Betlehem, og stikk i strid med juleevangeliets egen beretning like ovafor: ”Og det skjedde, MENS DE VAR DER….. ” Var hvor? Rekende gatelangs i Betlehem i ukevis før fødselen, forgjeves på jakt etter husrom?.”
Til svar på dette kom en innrømmelse om at ”… ”husrom”-løsningen i juleevangeliet ikke er spesielt vellykket”.
Dette er da også forsøkt forbedret på i den endelige utgave av den nyeste bibeloversettelsen: «for det fantes ikke husrom for dem» står det der. Det er atskillig bedre enn NT2005, men fremdeles åpent for misforståelse. For de hadde husrom! (Oversettelsene av 1930 og 1985 sier da heller ikke at det ikke var rom for dem noe sted, bare ikke i herberget, som her like gjerne, og helst burde vært oversatt med ”gjesteværelset”)
2. avlive myten om Josefs lite gjestfrie slektninger. Med nøyaktig samme begrunnelse, og i tillegg: Josef og Maria ble neppe boende ”i stallen” i over et år, med besøk av vismenn innen de måtte flykte fra Betlehem, pga Herodes. Matteus skildrer et hus (οικος) (oikos) som vismennene gikk inn i.
Her tilføyes også: Ordet stall finnes ikke i grunnteksten i juleevangeliet. Denne forestillingen er kommet inn pga krybben.
Teksten lyder på gresk (Luk. 2, v. 6-7):
Εγενετο δε εν τω ειναι αυτους εκει επλησθησαν αι ημεραι του τεκειν αυτην·
Egeneto de en tå einai avtous ekei eplæsthæsan hai hæmerai tou tekein avtæn,
Det skjedde *) i den ”væren” deres der fullendtes dagene ”fødelsen” hennes,
και ετεκεν τον υιον αυτης τον προτοκον, και εσπαργανωσεν αυτον, και
kai eteken ton hyion avtæs ton protokon, kai esparganåsen avton, kai
og fødte sønnen sin den førstefødte og svøpte ham, og
ανεκλινεν αυτον εν τη φατνη, διοτι ουκ ην αυτοις τοπος εν τω καταλυματι.
aneklinen avton en tæ fatnæ, dioti ouk æn avtois topos en tå katalymati
la ham i krybben fordi ikke var dem sted/plass i gjesterommet/-værelset.
*) ofte brukt som en forsterkningspartikkel
Et oppbyggelig prekenpoeng som riktignok (kanskje) passer bedre på Skjærtorsdag enn på julaften, det er: Det καταλυμα hvor det ikke var plass for Maria og frelseren da han ble født, det καταλυμα inviterer Jesus sine disipler til den siste kvelden han er sammen med dem og innstifter nattverden (jfr innsteget: Luk.22,11).
Et annet oppbyggelig poeng ut av dette er: Hyrdene i Betlehem var en foraktet yrkesgruppe. De var fattige, leiearbeidere for ”fiffen” i Jerusalem. Og de hadde dårlig rykte på seg. De er det som får engleåpenbaringen. De vet hvor de skal lete. Blant sine egne.
I fattige hyrders hjem vokser Den gode hyrde frem…
Jeg ser også noe ”oppbyggelig” i at dyrene er representert ved frelserens fødsel (Grundtvig: Men okse der og asen sto… og hva ser de? De ser den Gud og Herre god!) Det gir tanker i retning av hele skaperverket som skal bli forløst (Rom.8,18-21).
2. Håpet til krigens barn
I forslaget til Salmebok (2008) ble det tatt inn et salmeforslag som lyder slik: (nr. 17)
(Rep:) ’Joli kjem når blomar gror opp frå krigens brende jord.
Joli kjem som mogen frukt når me jagar hat på flukt.’
Joli kjem som tre or frø når me delar vatn og brød.
Då i fredens kvite natt høyrer hyrding songen att.
2 (Rep.)
Joli gjer ein ørken grøn når me byter hemn med bøn.
Då, når kjærleikstankar kjem syng dei over Betlehem.
3. (Rep.)
Joli kjem som busk frå grus når me deler land og hus.
Når me tek ein bror i famn lovsyng englar Jesu namn.
Denne ”salme” er etter mitt syn å betrakte som en av de mest skadelige konsekvenser av at man har latt innføre en annen englelovsang med bibeloversettelsen av 1978, og som (dessverre også) nedfelte seg i kirkens liturgi. (Tilføyelse: Nå kom den heldigvis ikke med i den utgitte nye Norsk salmebok.)
Frem til 1978 sang vi i høymessens Gloria sammen med englene slik den er gjengitt i den norske bibeloversettelsen av 1930:
Liturg: Ære være Gud i det høyeste!
Menighet: …og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.
Fra og med 1978 synger vi (sammen med englene):
…og fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag.
Og fra og med 2011 synges det:
…og fred på jorden, blant mennesker (som) Gud har glede i.
1930-oversettelsen kan med hell knytte ”velbehaget” til inkarnasjonens mysterium, det faktum at Gud kommer i menneskers lignelse, i kjød. Der evangeliet forkynnes som det håp det er, over en krigsskadd jord.
Det mest anskuelige og dramatiske eksempel på dette er soldatene på Vestfronten under 1. verdenskrig som legger ned våpnene på julaften fordi det ble for meningsløst å krige når juleevangeliets budskap inntok sinn og tanker, og dermed – for en stakket stund – ble Ordet som skaper hva det nevner.
En kan i denne sammenheng også tenke på Jesu ord: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. (Han sier ikke: Omvend dere, så skal det kommer nær, Guds rike.)
De to siste, 1978- og 2011-englelovsangene, ligger faretruende nær å reservere freden på jorden til mennesker hvor den gode vilje er noe som allerede ligger dem for hånden. Altså: Der er to kategorier mennesker til: De som fortjener å få freden lyst over seg, og de som ikke gjør det.
Den siterte salme fra Forslaget 2008 gjør nettopp dette: Snur evangeliet på hodet og innfører det betingede evangelium som Paulus i Galaterbrevet forbanner. Dette har jeg før i leserinnlegg i Vårt Land omtalt som julenisseteologi: folkelig forstått som at Gud kun kommer med gaver (avgrenser evangeliet, det glade budskapet om fred over jorden) til de snille barna.
Mens vi med Pauli ord om tidens fylde (da Gud sendte sin sønn) tolker dette som: ”Da det i den kjente menneskehets natt var på sitt mørkeste,” – da kom lyset, –
der innføres istedet den betingede kjærlighet: Joli kjem når….(…vi har tatt oss sammen!)
Og hele stridens kjerne står som kjent om en bitteliten ”s” i grunnteksten, til ordet velbehag.
En bitteliten genitivs s:
εν ανθρωποις ευδοκια – eller:
en anthråpois evdokia
i mennesker velbehag
εν ανθρωποις ευδοκιας ?
en anthropois evdokias
blant mennesker velbehags ?
Det er den første lesemåten som har støtte i de fleste håndskriftene, de såkalte Merheitstexte.
Det er også denne lesemåte Jacob Jervell anvender i sin oversettelse av evangeliene i Bokklubbens serie ”Hellige skrifter”: …og fred på jorden, hans nåde over menneskene.
”Er dette så viktig da?”
Jeg mener at det er det. Ord er viktige, ord danner bilder, de normerer, former våre oppfatninger av tingenes tilstand.
Den siterte salmen er et av de grelleste utslag av hva det som har nedfelt seg i den nye høymesseliturgiens ”englelovsang” kan gi – av et ”annet evangelium” – hvor frelsen er for de snille, de som har klart å ta seg sammen, som anstrenger seg, en type synergisme som er det rene nakne evangelium fremmed.
(Hvorfor det heller ikke er så rart at man til dette mennesket, som er på innsiden og har klart å ta seg sammen, er gitt hallesbyinspirerte ”gi-oss-kraft-bønner” i fleng, i stedet for den bibelske erkjennelse som går som en rød tråd gjennom både det Gamle og det Nye Testamente: at i min svakhet, min skrøpelighet, i min avmakt, i mitt mørke – så er det Herren som er min styrke og lovsang.)
(Jfr.: slik det spede barnet har sin styrke i de armene som bærer det, ikke i seg selv.)
Det er verdt å merke seg at det i høymesseliturgiens Gloria ikke står noe komma, som kunne ha ledet tankene i riktig(ere) retning, at freden på jorden er et universelt budskap/håp til en forpint menneskehet. Der er t.o.m. ordet ”som” satt i (parentes).
Et komma i den ene og en parentes rundt «som» i den andre av de to setningene nedenfor gir dem to vidt forskjellige betydninger:
…og fred på jorden blant mennesker, som Gud har glede i.
…og fred på jorden blant mennesker (som) Gud har glede i.
Den første setningens komma gjør at «som» viser tilbake til mennesker, i betydningen: til forskjell fra all annen skapning.
Den andre setningen – som er en gjengivelse av Gloria i den nyeste høymesseliturgien – spesifiserer/presiserer/avgrenser freden til de mennesker Gud har glede i. Dette vil jeg karakterisere som tragisk.
…i mennesker (Guds) velbehag er i vidunderlig samklang med inkarnasjonens ubegripelige mysterium. Dette er det, som også bør forkynnes ”for alt folket” på en julaften. Og slik burde det fremdeles ha stått i høymessens Gloria til avsynging enhver søndag!
Avslutningsvis et lite NotaBene til Lukas sin bemerkelsesverdige bruk av ordet εγενετο (egeneto)(det skjedde) i juleevangeliet (latin: factum est) (altså: som noe helt annet enn eventyrfortellingens ”det var en gang”):
– εγενετο i de dager (v.1)
– Denne første innskrivning εγενετο mens Kvirinius…. (v.2)
– εγενετο mens de oppholdt seg der … (v.6)
– Og plutselig εγενετο sammen med engelen (v.13)
– Og εγενετο da englene var dratt fra dem..(v.15)