Nordmarka

De står der så stille
trærne i Nordmarka
ved vannene
og bekkesildrene
kneisende på knauser
høyt over deg
der du går
i dalen

På samme sted
dag etter dag
år etter år

Hva gjør de
der de står
fastbundet i bakken
med tusen usynlige tråder
fra grener i jordens skjulte mørke

- Lytter til sin egen stillhet
hvisker sakte
med hverandre
i vindens milde sus

- Med grener
i bekymringsfulle geberder
i stormkastene

- Ser speilbilder i vann
av sine slektninger
langs bredden på andre siden
opp ned
i den blanke flaten
en solvarm formiddag

- Står på akkurat samme sted
neste gang du kommer
til yndlingsutsikten
over vann
og åskammer

- Ber deg tie
lytte du også

Fullmåne over Bjørnsjøen. Å padle over Bjørnsjøen var magisk der månen speilet seg i vannet.

Foto: Vincent S. Hasselgård, Aktiv I Oslo.no
(http://www.aktivioslo.no/artikkel/nordmarka-classic/)

En kano i glideflukt innover vannet
en sen ettermiddagstime
knapt hørbare padleårer drypper
og bryter vannflatens speil

Snellesnurr i skumringen
små plopp
og ringer i vann

Lave stemmer
hviskende stemmer
støyende stemmer
medbrakt fra
bylarmen

Heftige pust
fra målbevisste beintråkk
over to hjul
som haster forbi

Små rop
som har sakket akterut
i skisporet
på den flate
islagte hvite vidden
som om sommeren
var våt og blank
med badelivets
hikstende fryd

- Står rolig
også i vinternattens
isende kulde
ikledd rimfrostens
småknudrete tynne klær
innen vinterkåpa bøyer dets nakke
i hvit tyngende ydmyk stillhet

- Står i ro
og strekker seg mot himmelen
vokser seg tykkere og eldre
år for år
danner ly og vern
for alle firbeinte
som bor i skogen
og fuglene

Hva tenker vel grana
i sin tunge mørke
eviggrønne utilnærmelighet
av stikkende nåler
om bjørka
den omskiftelige nabo

Hun
som allerede fra barndommens spede år
skjelver av elde
hver eneste høst
ristende av seg gyllengule blader

Og som langt uti sine hundrede år av elde
skjelver i ung
blussende vårgrønn fryd
over tusene utsprungne knopper

En dag
når tiden er moden
høres larmen

Urovekkende
nådeløst
nærmere

En ilter
hissig bråkmaker
som freser fra seg
kald sprutende mørje
av lysgule flak

Naboer deiser i bakken
hudstrykes
før ei klo av stål legger dem
i duftende lunner

Om det merker noe
treet
før det selv mister rotfestet
og faller

Naturens gang kalles det

For at du skal kunne lese skrift
på papir
i ditt hus
av bindingsverk
i tre

Derfor, min venn
beveg deg med ærefrykt
og takknemlighet
mellom dem
der de står
og i motsetning til deg
aldri kan ta en vintertur
til Syden

-andy-
sept. 2012

Dette innlegget ble publisert i Dikt og merket med , . Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.