2. Korinterbrev 4,6: For Gud, som sa: «Det bli lys i mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.
Det er lov til å stille spørsmål. Ja, det er til og med lov å ha kjetterske tanker, – lov til å bli rasende sint og knytte nevene. Det er til og med sunt.
Gud tåler det. Og har god erfaring i å tåle…
Gudstroen tåler det. Å tro det er ikke det samme som å ha fått svar på alle spørsmål, alle intrikate hvorfor, alle utspekulerte problemstillinger som med ren logikk skal avvise tanken om Gud.
I jødedommen er det å stille spørsmål omkring sin tro en del av troen, et tegn på at gudstroen er levende.
Med andre ord: Den som mener seg å ha enkle svar på alt, den som aldri har blitt anfektet i sin tro, den tro som svever frem i «strålefryd», den tro er det fare for er mer død enn levende, og moden for begravelse – i stillhet.
Jeg sier dette til trøst for dem som ikke får allting til å gå ihop, til trøst for dem som går med alle spørsmålene de ikke finner svar på, – og dermed tror at de ikke har noen gudstro.
Elie Wiesel, den kjente jødiske forfatter som overlevde Auschwitz, skrev etter krigen skuespillet «Prosessen mot Gud”. Gud blir stilt til ansvar for sitt verdensstyre, for sitt vanstyre av verden. I denne rettssaken blir Gud stilt for domstolen, og hele apparatet er mobilisert med aktorat, vitner, dommere og forsvarer. Og Gud må gjøre regnskap, han er på tiltalebenken og må svare for seg.
Saken blir etter behørig rettergang, tatt opp til doms. Mon hva utfallet vil bli?
Gud for retten?
Kanskje dømt?
Ville den jødiske forfatter våge det?
Eller frikjenne ham? – i angst for det faktum at ”Gud er Gud om alle land lå øde og alle mann var døde” – ikke bare de ”skarve” likhaugene av skinn og bein i en dødsleir?
Gud blir dømt.
Elie Wiesel lar domstolen dømme ham.
Han blir sågar dømt til døden…
Da jeg satt på Høyskolen for et par år siden og hørte rabbiner Michael Melchior legge ut om sin jødiske lidelsesfelle, som av den grunn helt feilaktig er blitt oppfattet som gudsfornekter, da begynte plutselig et bilde å tegne seg på netthinnen.
Bildet av et kors.
Bildet av en annen rettssak, som også er skildret i detalj.
Ikke et skuespill, en virkelig hendelse og enda mer dramatisk: Med anklager, falske anklager, – med unisone rop om korsfest, få se blod, levende menneskers raseri og behov for å se et liv sakte bli tynet ut av et uskyldig menneske som i forveien er blitt torturert til alles forlystelse, – med en dommer som ikke har mot til å dømme ut fra sin overbevisning og derfor gjør seg skyldig i justismord, etter å ha toet sine hender. Ingen forsvarer, en farse av en rettssak.
Og han blir dømt, overlatt til mobbens vilje, til brutale romerske soldater som kan det å henrette på den grusomste måte som tenkes kunne.
Jeg frøs på ryggen nærmest der jeg satt og hørte rabbineren, en lærd, klok jøde, som – uten å ane det – der og da gav meg en aha-opplevelse for min egen tro, åpenbarte meg evangeliet…
Det var vanskelig å holde tårene tilbake.
Tenk om det juleevangeliet forteller er sant, dere. Tenk om det er sant!!
Ja, — da var det lille barn i Betlehem en konge stor, som kom fra himlens høye slott ned til vår arme jord.
Og: Da var Elie Wiesel nesten 2000 år for sent ute med å dømme Gud til døden. For Han hadde allerede dømt seg selv. Dømt seg selv til den ytterste solidaritet med våre anklager mot Ham, alle våre «hvorfor» innfor lidelsens uutholdelige gåter.
Ja, tenk om det juleevangeliet forteller er sant!
Da forteller det oss noe herlig om en Gud som bøyer seg så dypt at Han blir ett med de menneskene Han angret at Han hadde skapt. Ja, for slik står det. (I Noa-fortellingen.)
Du kan ikke si det om en Gud som blir ett med – at Han ikke bryr seg.
Og Han gjennomgår det samme som mennesker den dag i dag omkring hele jordkloden må utholde fra maktsyke stormannsgale mennesker som i overmot tar «gud» til inntekt for seg selv og sin perversitet.
Det er lov til å stille spørsmål, ja det blir i dette lys en nødvendighet.
Og kanskje det som da kan tegne seg for deg, er et ansikt, et herlig ansikt: Paulus snakker om kunnskapen om Guds herlighet som stråler frem i Kristi ansikt.
En underlig herlighet.
Og for et herlig ansikt!: – Der står Han og blir dømt. Han som hadde gått omkring som et levende lindrende lys i menneskenes forkrøplede mørke av sykdom og lidelse og undertrykkelse under maktmenneskene.
Nå står Han der og lar seg til og med dømme frivillig.
Han tar sin egen dom. I kjærlighet tømmer Han, ikke giftbegeret, men lidelsens beger fullt ut.
Tenk om juleevangeliet er sant! Da har Bibelen gitt oss et vidunderlig synlig bilde av Gud: Kristi ansikt. Som i kjærlighet – ikke ved blodig hevn – seirer over det onde og de onde. Og blir lyset som skinner i vårt mørke. Og hjerte.
Det er lov til å stille spørsmål. Til svar får du av Gud dette ansikt.