Tekst: Johs. 7,37-38: På den siste dag i høytiden, den store festdagen, stod Jesus fram og ropte: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.»
I fjor på denne tiden hadde jeg gleden av å være på en pilegrimstur til Israel. Jeg bodde i et treetasjes hus av stein, med trapp på utsiden av huset opp til 2. etasje, hvor jeg hadde fått leie en liten leilighet. I etasjen over bodde huseieren, en kristen araber. Fra balkongen hadde jeg utsikt mot Jerusalem i nord, og Betlehem med betlehemsmarkene i sør.
Jeg bodde altså midtveis imellom Jerusalem og Betlehem, på et høydedrag ikke veldig langt fra reiseruten der Josef og Maria og senere vismennene gikk – på vei mot Betlehem for snart 2000 år siden.
Tenk å være så midt i smørøyet! Tenk for et sted å feire jul!
Nå ble det jo ikke noe av at kone og tre barn kom etter meg nedover, slik det var planlagt – billettene som var bestilt i god tid i forveien måtte avbestilles av familiære årsaker.
Men selv om de hadde kommet, så er jeg ikke sikker på at jeg var kommet i den rette julestemning likevel. Det var «noe» som manglet. Og alene ble det helt umulig.
Kan du tenke deg: Så nær Betlehem, og likevel ikke kjenne julestemning når julen nærmet seg? Tvert om – bare en ubendig hjemlengsel – til familie – kone og barn, til sne og mørketid og passelig kulde, til juletre og julegaver – og – det mest paradoksale av alt – til juleevangeliet i Kjøllefjord kirke hvor jeg i fantasien kunne være tilstede i Betlehem.
Jeg lengtet hjem for å kunne lengte til Betlehem!
Hva er dette for noe? —
Jo, det har selvfølgelig sammenheng med uendelig gode barndomsopplevelser som for alltid er preget inn i sinnet, og som bare vil bli sterkere og sterkere etter som årene går. Og som det er viktig å ta på alvor og prøve å videreføre til egne barn.
Men ikke bare det. Jeg tror ”julestemningen” for flere enn meg rører ved helt andre strenger også i menneskets lengsel: lengselen etter det evige og fullkomne. Du kan reise til Betlehem, men du vil ikke finne det du leter etter. Du vil i hvert fall ikke finne noe fattigslig hus hvor dyrene holdt til sammen med menneskene. Du vil finne en kirke med en fødselsgrotte i marmor og gull, en slags ytre pomp og prakt.
Og slik er det med andre forhold også, du kan reise hvor du vil på denne jordkloden, du vil ikke finne det du leter etter – for uansett hvor du kommer, så vil du finne og erkjenne at mennesket er underlagt disse håpløse vilkår: ondskap, lidelse, sykdom og død.
Menneskets sterke og såre lengsel etter det evige og fullkomne, det er den evige leting etter det tapte paradis hvor mennesket opprinnelig var satt. Og som vi aldri vil få se realisert på denne jord.
Den ukompliserte barndomserindring er også et slikt tapt paradis – for i den voksne verden lever den side om side med savnet, med udekkede behov, med angst og ensomhet, og uten illusjon om verken egen eller andres fullkommenhet.
Denne lengsel, den er en lengsel etter det opprinnelige, etter Gud:
All vår lengsel
er lengsel etter Gud
Farshuset er vår lengsel
All vår lengsel
er lengsel etter opphavet
som hvisker i liturgienes tusmørke
Åpne dine hender
mot fedrenes eldgamle Gud
den eneste substansen livets grunn
Han møter deg kjærlig
nattslåtte barn og forvandler
din tåre til vin i forsoningens fred
Kom tilbake til alt
du røvet fra deg selv Adam
før livets vann fikk leske din strupe
Slik heter det i et dikt av Arnold Eidslott. Hva er det barnet i krybben sier, når han i voksen alder har stått frem: «Den som tørster, han komme til meg å drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann!»
Dette vann – det levende vannet – kan vi lese om i Johs. 4 – var det Jesus tilbød kvinnen ved brønnen, som hadde hatt 5 menn og den hun nå hadde, var ikke hennes. «Herre, gi meg dette vann, så jeg slipper å tørste mer!»
Det var essensen av hennes rop, hennes tørst, som hun i all sin rastløse leting ikke hadde funnet i det livet hun levde.
«Den som tørster, han komme til meg å drikke!»
I ham vil du finne at lengselen kommer hjem, og da kan du være hvor du vil: i Betlehem, i Kjøllefjord. I Ham er det du eier håpet, håpet om evig utfrielse fra det dennesidige tyranni i alle tenkelige utgaver, i Ham er det også vi eier det faste håp om den nye himmel og den nye jord: «En dag til slutt, blir mørket brutt, i lyset fra Guds fremtid»
Så kan vi da i julestemningen og med alle såre og gode lengsler bli med i ånden og tilbe barnet og svøpe Ham inn i vårt eget hjerte.
Ære være….