Tekst: Luk. 1,26-38 Da det led på den sjette måneden, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som hette Nasaret, til en jomfru som var trolovet med Josef, en mann av Davids ætt; hennes navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg på hva denne hilsen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Det ble sagt at hun ikke kunne få barn, men nå er hun alt i sin sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.
Teksten vår sluttet med hovedpoenget – med forklaringen på det ufornuftige, det umulige, ja, det for mange banale ved kristendommens tale om jomfrufødsel: For ingenting er umulig for Gud.
Ingenting er umulig for Gud. Ofte er det øynene våre som hindrer oss i å se. Selv har jeg lett for å bli fascinert av naturprogram i fjernsynet. Og en av seriene som har imponert meg mest, er Richard Attenboroughs unike bilder fra fjerne himmelstrøk. En fantastisk reise i skaperverkets vidunderlige mysterier.
Et av de mange bilder som for alltid er brent fast på netthinnen var da han en gang sto i et tørt gyllengult ørkenlandskap ved siden av en rødbrun klippeformasjon ca et par meter høy. Fjelltopper i miniatyr. Det var flere av dem i bakgrunnen. Bygd, ikke av menneskehender, men av termitter! Han knekker en av disse toppene, og vi får se et hulrom innenfor en to tommer tykk vegg. Det viser seg å være en del av det sinnrike luftsirkulasjonsanlegget vi ser. Og dypt i bakken under – hvor det var mulig å åle seg inn, får vi se «kjelleren», hvor taket består av luftavkjølende ribber av samme prinsipp som på en motorsykkelsylinder. Hele ventilasjonssystemet, som var nødvendig forat dette termittersamfunnet skulle overleve skiftningen mellom stekende ørkensol og iskalde netter, var så komplisert at menneskelig kløkt hittil ikke har klart å klekke ut noe tilsvarende. Utført av bittesmå skapninger uten boklig lærdom og ingeniør-utdannelse!
Vi har to univers: Mikrokosmos og makrokosmos. Begge verdener like svimlende for tanken når vi dveler ved dem. Og de som mener seg å ha greie på det, kan fortelle oss at mennesket med sin størrelse befinner seg midt imellom det svimlende uendelige makrokosmos med stjernegalaksene, og det usynlige mikrokosmos – atomenes verden.
Hva er det Gud sier til den lidende Job, han som hadde gått seg trett i villnisset av uløste spørsmål og grublende tanker: Kan du knytte Syvstjernens bånd, og løse Orions lenker?
Underforstått: Du kan ikke, men jeg kan – for jeg har skapt det alt sammen – jeg – som drysset dem utover himmelen en gang i begynnelsen.
Det er som vi leser mellom linjene: Prøv deg ikke på å trenge inn i Guds uransakelige visdom, for å forstå den. Der kommer vi ingen vei.
Uansett hvor vi enn snur og vender oss, vil vi bli stående ved mysteriet. Og likevel, som André Bjerke sier i et dikt:
Det største mysterium er ikke mer enn det,
at en ørliten kropp er våknet til jorden, den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.
Selv femtrinns raketter og stjernefysikk
blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med ett eneste blikk
beviser at Gud er til!
Sett mot denne bakgrunn blir det så bagatellmessig å skulle problematisere det vi hørte i teksten vår i dag, dette som skjer med Maria. Vi kan om vi vil, med fornuften vår lage problemer av nær sagt alt mellom himmel og jord, eller for den del: ta alt omkring oss som vi ser med øynene våre som en «hverdagslig sak».
Men da skal vi også vite at vi heller ikke vil finne inngangsporten, åpningen inn til mysteriet.
Kan noen påta seg å beskrive et alminnelig nyfødt spedbarn når det ligger på stellebordet og nagler blikket ditt fast til seg? Du kan beskrive det med to øyne, en munn og nese som ligner på far’n eller mor’n, osv., men du kan ikke beskrive barnet som det uutgrunnelige vesen det er, der du stirrer inn i de to åpne luker til himmelen.
Men det største mysterium av dem alle er dette at Gud – himmelens og jordens skaper – som er utenfor tid og rom – at han har avgrenset seg og lar seg finne som et nyfødt barn som blir født i Betlehem. Etter en konsepsjon gjennom hørsel, undring og tro: Hvordan er det mulig… La det skje som du har sagt…
Maria budskapsdag handler om at Gud vil inn i vår verden. For vår skyld. Bli Gud og menneske i en person. Gudmennesket.
Som kunne gjøre store under og likevel både tørstet og sultet.
Som kunne helbrede syke med ett ord og gjorde godt mot alle, og likevel led mye selv.
Himlenes himler rommer ham ikke, men får likevel plass i den innerste indre kvinnelige helligdom.
Eie hele himmelens herlighet, og likevel ikke eie annet enn det han sto og gikk i. Eiendomsløs og uten noe eget hus, et fattig menneske blant andre alminnelige mennesker.
Gikk omkring og gjorde vel mot alle, unntatt mot maktmennesket, som opplevde trusselen fra kravet om ubetinget nestekjærlighet.
Den udødelige Gud dør, fastspikret på et kors, henrettet i sine beste år på en vanvittig grusom måte.
Hvorfor? — For å skape en ny begynnelse i en verden som var og er gått helt av hengslene.
Intet vesen på denne jordkloden er så ubegripelig ensomt som mennesket. Intet vesen er bøyd under en så vanvittig tung byrde som mennesket bærer: Å spekulere over sin eksistens og mening med det hele, der det seiler på et støvkorn i det ”tomme” univers. En liten klode der dette vesens korte historie ikke har vært stort annet enn en blodig historie av kriger og tilintetgjørelse.
Jean Paul Sartre, en ateistisk filosof i Frankrike forkynte: Mennesket er fritt – absolutt helt fritt. Og en nødvendig følge av det er at mennesket bærer det hele og fulle ansvar for sitt liv og sine valg. Flott, hva?
Vel – i én forstand er det sant. Men det er ikke hele sannheten. Selv kom Sartre ikke til noe annet resultat – ettersom Gud var avsatt – enn at tilværelsen er absurd, den er helt meningsløs. Han ble kvalm av den, som tittelen lyder på en bok.
Å være alene og ene ansvarlig for sitt liv og eksistens er kvelende tungt, ja, i siste instans blir det en helt uutholdelig byrde å bære.
Ingenting er umulig for Gud – Universets Herre. Heller ikke dette å tre inn i vår verden, skapt av ham og ødelagt av oss.
Ingenting er umulig for Gud. Heller ikke det å bære ansvaret for den byrde mennesket ikke makter å bære selv i møte med sin skaper og dommer. På Maria budskapsdag får vi en gledelig melding. Da er det 9 mnd igjen til jul. En gledesdag hvor det markeres at noe ubegripelig vidunderlig skjedde i menneskets historie.
Som bl.a. resulterte i følgende ord sagt til det samme menneske som segner om og kveles under sin byrde av eksistensiell meningsløshet og den kvalmende eimen av Abels blod som stadig roper til himmelen om vår felles skyld, en skyld som ikke ville levnet oss en sjanse: Kom til meg – alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg – mitt åk er gagnlig, min byrde er lett.
Jesu kors roper ikke om skyld. Det roper opp til himmelen et rop om tilgivelse. Et rop som ble hørt – i himmelen.
Å få se det at denne merkelige Jesus har byttet åk med deg, det gir tilsvarende makeløs oppdagelse og følelse som han som i eventyret om Askeladden og de gode hjelperne måtte ha syv skippundslodd om hver fot for ikke å fly av sted…
I Det gamle testamente sier profeten: Gutter kan bli trette og slitne, unge menn kan snuble og falle. Men de som venter på Herren får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.
Det er samme bilde. Av den oppdagelse vi får ved å se inn i mysteriet som englebudskapet til Maria innebærer: Vi ser Han som går med vår byrde og tar den bort, forat vi skal få hans åk som gjør så lekende lett. Vi ser Han som påtok seg ansvaret for oss og våre liv – helt inn i døden, like inn for Guds domstol, — forat vi skal se en åpen himmel over våre liv, når det vi ser, er mørke og tunge skyer.
Så var – og er – ingenting umulig for Gud. Ikke engang det å bane seg vei inn til det forfrosne ensomme sinn, tine det, og varme det, og gjenopprette fellesskapet som en gang ble brutt.
Ære være…
Barnepreken, Randsfjord kirke 22.3.2009
Vet du hva? Jesus han hadde en gang vært en lite barn, en gutt på 5 år. Ja, han hadde til og med vært en baby som ble født av Maria.
Tror du han gråt da han ble født? Det er jeg sikker på, for sånn var han, som alle andre, for det gjør vondt å bli født.
Og Jesus gråt han også når han hadde det vondt, og det hadde han mange ganger, akkurat som vi får det vondt inni oss vi også når vi ser noen som er trist og lei seg.
Og vet du hva?
Jeg tror at Jesus elsket barna veldig fordi han selv husket så godt hvordan det var å være et barn.
Og vet du hva?
Jeg tror at Jesus visste veldig godt det vi voksne ikke alltid skjønner, at barna mange ganger er mye, mye klokere enn de voksne! Barna kan mange ting som de voksne ikke kan.
Tenk bare så flink du er blitt til å prate! Tenk så mange ord du kan! Du kan: elefant, krokodille, lam og sau og esel og pusekatt, og vet hva det er! Og tenk: Hvis du flyttet til Kina, så ville mamman og pappan din trenge flere år på å lære kinesisk. De hadde måttet gå på skole i 2 år. Men du, du hadde lært kinesisk etter bare noen uker sammen med barna i Kina. Så mye smartere er barna enn de voksne!
Jesus visste at barna, de er helt spesielle, og at barna er Guds øyensten. Du vet hva en øyensten er? Det er den rare prikken du har innerst på øyet ditt, der:
Hvis du får et stikk på den, gjør det veldig vondt. Du er Guds øyensten sånn at når du får det vondt inni deg, eller hvis noen er slemme mot deg, så får også Gud det veldig vondt.
Barna er Guds øyensten, og Jesus visste at barn lærer ting mye fortere enn de voksne. Dere sang en sang om det, og Signe leste den fortellingen (Matt.21,12-17):
Palmesøndagssangen langs veien i Jerusalem.
Ingen hadde regnet med at barna kunne den.
Hvem har tatt den med seg inn i helligdommen?
Skynd deg, finn! Hosianna Davids sønn!
Hvem er det som roper? Barna, som danser og synger og ler,
de er de første som ser det som skjer. (Kristin Solli Schøien)
De voksne og de kloke, de skjønte ikke, at han som gjorde de lamme friske, at det måtte være Davids Sønn, altså Frelseren Gud hadde lovet. Men det gjorde barna, og de sang og danset om det, så glade var de for å se dem som ble friske.
”En er snar og en er sen, en er skitten, en er ren. Jesus elsker alle, han er glad i alle.”
Det er Jesus som har lært de voksne at barna er det mest verdifulle vi har, mye mye mer verdifulle enn masse penger. Derfor jaget Jesus ut dem som holdt på å telle pengene sine i templet. Og når han etterpå helbredet noen lamme, sånne som ikke kunne gå, da jublet barna og sang hosiannasangen, mens de voksne ble sinte og ikke skjønte noen ting. De skjønte jo ikke at de syke ble gjort friske av Jesus fordi han var Guds Sønn.
Og tenk det, at Jesus selv har vært et lite barn, og enda mindre, bare bittebitteliten, som han var inni maven til Maria, da engelen kom og viste seg for henne og sa – at Gud skal gjøre et under med deg slik at du blir mor til den Høyestes sønn. Tenk så lenge var Jesus inni Marias mave som det er dager herfra og til jul – 9 måneder!
Så liten ble Jesus, for din og min skyld, fordi han ønsket å bli vår frelser, og vise oss Guds kjærlighet. Og fortelle alle voksne – at de også må bli som barna – for å se og skjønne Jesus – at Han er Gud, vår frelser og venn, som vi kan være trygge hos.
(Ære være…)