Tekst: Johannes 8,12 Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»
Ingenting kan gjøre deg mer brydd og utilpass enn når du kommer inn i et rom med mange mennesker – hvor du skjønner at det er noe du ikke har skjønt…
I noen – litt sånn ”snobbete” – miljø kan det være helt ”på trynet” å komme inn i festsalen med brune sko etter et bestemt klokkeslett om kvelden.
For ikke å snakke om hvite tennissokker og mokkasiner. Det er ”ut”, det!
Ungdomsmiljøer har også sine koder. Med mobiltelefonen og sms-en har det utviklet seg et intrikat og komplisert kodesystem som det er viktig å kjenne. Uten det – så er du helt uttafor.
Koder er viktige. De er livsviktige. Vi er omgitt av koder som handler om hva og hvordan vi tenker og agerer i gitte situasjoner. Og noen koder er viktigere enn andre.
Hvis de rakner, så går det gæernt. En av kodene er for eksempel: ”Du skiter ikke i eget reir.” Det betyr helt konkret f.eks. at du ikke pisser i den bekken du selv drikker av, eller som andre drikker av. Du tenker ikke tanken en gang. Så selvsagt er det.
”Du skal ikke stjele.” Det er også en felleskode. Men den holder på å rakne i mellom oss. Nå er koden i ferd med å hete: ”Det er greitt å stjele hvis ingen oppdager det.”
I hedenskapet tenkes det slik.
Men i den bibelske koden – som har preget oss i flere århundrer, så er det gæernt å stjele uansett. Og sitter den koden i ryggmargsrefleksen, nærmest, så forsyner du deg ikke fra butikkhylla når ingen ser deg, fordi du veit som det mest selvsagte av alt: du tar ikke det som ikke er ditt.
En mann fra utlandet satt på en buss oppover et av dalførene våre. Det var i den tiden mens melkerampene fremdeles sto. På dem satte bussjåføren fra seg varer, til denne utlendingens store forbauselse. For enkelte ganger så han ikke ett eneste hus. De var utenfor synsvidde, og ikke så han alltid mennesker heller som sto og ventet.
”Men du kan da vel ikke bare sette fra deg varene slik,” utbryter han. Han kom fra et miljø med helt andre koder enn det bussjåføren befant seg i. Og han for sin del skjønte ikke hva mannen mente. For i den felleskoden som rådde i dalføret, så var man avhengig av å stole på hverandre. Å skulle stjelt varer som sto på rampa og ventet på sin eier, det ville vært den største skam.
Jesus sier i en av talene sine om endetiden: ”Fordi urettferdigheten tar overhånd, kommer kjærligheten til å bli kald hos de fleste.”
Og urettferdigheten, den tar overhånd når kodene rakner, de felleskodene som handler om rett og galt.
Fra folkeskolen husker jeg ei setning fra Snorres kongesagaer om vikingen som uten videre tok sverdet sitt og hogg en annen mann ned. ”Hvorfor i all verden gjorde du det?” var det en som spurte. ”Han sto så lageleg til for hogg,” svarte mannen.
Det er ikke så mye bedre å rane forsvarsløse eldre mennesker som bor for seg selv.
Når mange nok begynner å tenke: ”Jeg gjør akkurat hva f… jeg vil!» – uten å ta hensyn til andre, da rakner kodene, da tar urettferdigheten overhånd. Og da blir kjærligheten kald. Det blir ikke godt å leve der.
Jesus lærte oss: «Du skal elske din neste som deg selv.» For noen høres det selvsagt ut. Men det er ikke så selvsagt likevel.
På slutten av 1800-tallet dukket det opp en filosof som ville gjøre opprør mot kristendommen. ”Kristendom – det er ynkelig slavemoral,” sa han. Den er skadeligere en hvilken som helst annen last. Han ville ha slutt på medlidenheten med mislykkede og svake individer. De skal gå til grunne, og vi skal hjelpe dem med det.
Han ble en av inspirasjonskildene til den senere nazistiske ideologi. Nei, la oss få vekk denne korsfestede Kristus! Og Gud – han er død. Filosofen hette Friedrich Nietzsche.
Som erstatning satte han herremennesket med vilje til makt.
I skrift og tale ville han bekjempe den ynkeligheten som kristendommen sto for. Men det ble en tung kamp, som det vil bli for alle som for ramme alvor setter alt inn på å bekjempe den korsfestede. (Paulus, apostelen erfarte det, før han ble omvendt.)
En januardag i 1889, 45 år gammel vandrer Nietzsche i gatene i Torino i Italia. Da ser han plutselig et gammelt øk av en hest segne sammen under piskeslagene til en rasende kusk. Nietzsche kaster seg om halsen på hesten – som for å beskytte den – og hulker ubehersket.
— Men hva går det av ham, mannen som hadde foraktet all svakhet, som proklamerte at alt som ikke har styrke bør gå til grunne, han som hadde avslørt medlidenheten som livsfiendtlig?
Han som hadde proklamert Guds død – møtte han denne januardagen den levende Gud, barmhertighetens Gud? Møtte han Jesus Kristus – ikke som død på korset, men som en levende kraft i dag? I så fall kunne han ikke vinne den kampen han hadde satt seg fore.
Sannsynligheten taler for at Nietzsche hadde møtt en kraft som var sterkere enn alt annet, sterkere en herremennesket, – nemlig lyset og varmen fra miskunnhetens Gud: Kjærligheten. Kjærligheten til alt, enten det er svakt, mislykket eller stygt.
– Fra denne stund var Nietzsche uhelbredelig sinnsyk helt til han døde 11 år senere.
Han fikk kampen han ba om. Som i et lynglimt får han se sitt livs store feilgrep, og taper. Kjærligheten overmanner ham og får ham til å kaste seg om halsen på en gammel utslitt hest.
Kjærligheten. Som ikke først og fremst er en søt forelskelsesfølelse i brystet overfor den du er vilt begeistret for. Men handling. Jesus sa: ”Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.” Gir sitt liv, ikke for å ta liv, som den hjernevaskede terrorist gjør i blindt hat for å rive flest mulig mennesker med seg i døden. Men som gir sitt liv for å berge liv, for å redde liv. I New York ble brannmennene den mest populære og respekterte yrkesgruppe etter 11. september.
Og ingen har vist større kjærlighet enn Jesus, som gav seg selv helt i døden for å frelse oss, for å gi oss det mest fundamentale som menneskene trenger, i familier, mellom bitre fiender enten de er naboer, eller nasjoner: Forsoning og tilgivelse.
Hvordan kan to fiender som gjennom generasjoner har hatet og plaget hverandre, hvor mange menneskeliv har gått tapt, hvordan kan de ende med fred og forsoning? Jo ved å få øye på ham som bar all den elendigheten de hadde forbrutt seg mot hverandre, bar det på sitt kors. Få øye på Ham som elsket det hatefulle mennesket med en evig guddommelig kjærlighet.
Jesus gav sitt liv, ikke bare for sine venner, men også for sine fiender.
I 1. Johs.brev leser vi dette: Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.
Det er livsviktig å ha klart for seg hvilke koder som skal gjelde i blant oss. Om det er kjærligheten, nestekjærligheten, eller om det er den sterkestes rett.
Du slipper ikke unna det valget for din egen del. Ingen gjør det. Velger du kjærligheten, så vet du samtidig at du har valgt den koden som er med og gir deg tryggheten du trenger.
Ære være….
(Kilde-sitater mht Nietzsche: Artikkel i VL)