17. søndag etter pinse (Høst-takkefest)
Tekst: Job 19,25-27: Men jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden. Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel!
Fra studietiden husker jeg de årlige køene foran inngangsdøren til Trefoldighetskirken i Oslo før påske. På plakaten: Messias av Georg Friedrich Händel. Ungdom, masse ungdom og voksne i kø for å høre et av barokkens mesterverk – som ble til som i en henrykkelse i løpet av 3 uker og 3 dager. Et oratorium i 3 deler:
1. del: profetier om Kristus i Det gamle testamente,
2. del om Jesu lidelse død og oppstandelse, som avsluttes med det mektige Halleluja-koret,
3. del, det som handler om troen på den levende og oppstandne Kristus, innledes med en forsiktig, men selvbevisst sopran-arie som står i en veldig kontrast til den mektige halleluja-avslutningen like foran.
Og hva synges: I know that my redeemer liveth – jeg vet at min gjenløser lever. Musikalsk oppbygd slik at det er ordet vet som er uthevet: I know. Musikk som utstråler tillit, trosvisshet og trøst.
Hvem var det som uttalte disse ordene, som er blitt sunget i konsertsaler og flotte katedraler verden over, som et uttrykk for hengiven Kristus-tro?
Ja, da må vi bevege oss inn i en annen verden, en verden i sort og grått, til en mann som er blitt ribbet for alt: for sønner og døtre og eiendommer, som sitter i asken og skraper seg med potteskår, omgitt av tre såkalte «venner» som står der – og i forferdelse undres over hva han har gjort, som er blitt utsatt for slike ulykker og lidelse, og rystet over Jobs ord:
Den allmektiges piler sitter i meg, og min ånd drikker deres gift — den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han oppgir frykten for den allmektige — når jeg legger meg, da sier jeg: Når skal jeg stå opp? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste meg hit og dit inntil morgenlysningen. Mitt kjøtt er kledd med makk og med skorper som av jord, min hud skrukner og brister — Har jeg syndet, hva ondt gjorde jeg da mot deg, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort meg til skyteskive for deg, så jeg er meg selv til byrde? — det er ikke noen voldgiftsmann imellom oss, som kunne legge sin hånd på oss begge — la meg vite hvorfor du strider mot meg? — Er ikke mine dager få? – Han holde opp! Han la meg være, så jeg kan bli litt glad, før jeg går bort til mørkets og dødsskyggens land, et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt! — Mine nærmeste holder seg borte, og mine kjente har glemt meg — mine ben trenger ut gjennom min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på meg —
Dette er tilfeldige utdrag fra Job sine svar mot plagsomme venner som kommer med velment vanvittig trøst.
Denne mannen er det som bryter ut – som i et lysglimt – i disse kjente ordene flere hundre år før Kristus var født: Men jeg – jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden. (Job 19,25)
Job taler på vegne av en verden som lider noe aldeles vanvittig, hvor der – på denne lille jordkloden som seiler rundt i universet, finnes mennesker som har glede av å påføre andre lidelse. Han taler på vegne av alle dem som befinner seg i den dypeste natt og som har behov for å la Gud få spørsmålene og bebreidelsene. Han kler andres lidelse i ord de ikke selv finner uttrykk for.
Og – han er Bibelens levende vitnesbyrd om tro – mitt i galskapen, han er Bibelens levende vitnesbyrd om hva et levende menneske er, hvordan et levende menneske kan være,
et levende vitnesbyrd om hva levende tro er, et nyttig korrektiv til vår tendens – gjerne hjulpet av reklamens makt – til å dyrke det antiseptiske, nydusjede og godluktende menneske som smiler mot deg med perlehvite tenner og med håret vasket i riktig sjampo.
Og vi får også på en måte demonstrert – at det Gud frembyr for oss et levende eksempel på – heller ikke er det antiseptiske, nydusjede og godluktende kristenmenneske som lever pent og pyntelig og borgerlig og ikke gjør eller sier noen feil og bare siterer den ene setningen fra Job: Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet.
Den gudfryktige Job sier også, etter å ha forbannet den dagen han ble født: Hvorfor gir Gud den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte?
I tillegg sår han tvil om rettferdigheten i Guds verdensstyre, og meget mer. Job er et menneske som puster, lider, tenker og føler, og lar oss få vite til enhver tid hva han tenker og opplever. Og Bibelen har ikke frisert og sensurert eller pyntet på én eneste av hans bespottelige ord underveis, tvert om: La meg få se klageskrivet hans, jeg skal møte ham som en fyrste!! – Omtrent slik avsluttes Jobs tale til vennene.
Men også til slutt – etter at Gud har åpenbart seg for ham igjen og han er kommet gjennom: Jeg talte om det jeg ikke forsto. Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg.
Det Gud vil ha og forholder seg til – er levende mennesker, ikke glansbilder.
Jeg vet at min gjenløser lever – kom det – som et triumfrop, som et trassig lysglimt i nattemørket. Og den godeste Georg Friedrich Händel er ikke i tvil om hva Job taler om – som i en åpenbaring, for underveis i sopran-arien synges det – med sitat fra oppstandelseskapitlet i 1. Korinterbrev: Men nå er Kristus stått opp fra de døde og er blitt førstegrøden av de som er sovnet inn.
Det lidende menneskes innette ønske er å skue Gud. Gud som vi ikke forstår oss på: Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med mine øyne, Åå, jeg fortæres av lengsel!
Hva det gammeltestamentlige menneske ikke kunne danne seg konkrete forestillinger om, det gir NT et nydelig bilde av. Når vi – i vår egen natt – som Job – ønsker å få skue Gud, få klarhet, få svar, så åpenbarer Bibelen for oss et bilde av – ikke den opphøyde, fjerne, utilnærmelige Gud som leker med menneskeskjebnene,- som lar dem sprelle av smerte i trådene han rykker i, –
det som åpenbares for oss, er et bilde av den lidende Gud, av medlideren, en Gud som rystes over den samme lidelse, og som vrir seg i smerte i den samme lidelse og roper, og det var et sant rop: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Og det som i evangelieteksten i dag åpenbares for oss, er en første forsmak på, førstegrøden av det Han i fremtiden akter å gjøre: Enken i Nain er representant for alle gråtende, ensomme enker som har mistet alt de levde for, hun er en representant for oss alle: Gråt ikke! Så går han bort til døden, til meningsløsheten som ligger hvit og stivnet på båren: Unge mann, jeg sier deg, stå opp!
Skue Gud. Fortæres av lengsel etter å skue Gud. Få en ende på galskapen. Jobs uklare forestillinger har vi fått kjøtt og blod på. Det nye testamente tegner for oss en omkringvandrende Gud som identifiserer seg med all lidelse i verden – og som lider selv for verden.
Førstegrøden. Så skal årets førstegrøde, som er båret frem for å synliggjøre takken for næring av land og vann, – være et vitnesbyrd som peker videre mot den kommende høst: Lengselen etter den dag da vårt legeme skal bli fridd ut fra sin trelldom under forgjengelighet og lidelse, den dag da vi – som Paulus sier – blir Guds barn helt og fullt, og øynene får se det kroppen har lengtet etter.
Ære være…