Tekst fra Jobs bok kap. 2,1-10: Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan. «Hvor kommer du fra?» spurte Herren. «Jeg har streifet omkring på jorden,» svarte Satan. Da sa Herren til ham: «La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt. Fremdeles er han like from. Uten grunn har du egget meg til å føre ham i ulykke.» Men Satan svarte: «Hud for hud! En mann gir jo gjerne alt han eier for sitt liv. Men rekk bare hånden ut og rør ved hans ben og kjøtt, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet.» Da sa Herren til Satan: «Han er i din makt. Spar bare livet hans!» Så gikk Satan bort fra Herren, og han slo Job med vonde byller fra hode til hæl. Job tok et potteskår og skrapte seg med, der han satt borte på avfallsdyngen. Da sa hans kone til ham: «Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!» Men han svarte: «Du taler som en ufornuftig kvinne. Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også?» Tross alt som hadde hendt, syndet ikke Job med sin munn.
I denne teksten som vi nå har hørt, rulles det opp et scenario som det ikke er gitt noen å behandle på anstendig vis i løpet av en preken på 20 minutter. Det du vil høre i dag blir bare ansatser og antydninger om et svært tema, om Guds allmakt og det sataniske, eller det ondes problem, et tema jeg selv anfektes av og sliter med å komme til rette med, – i lag med alle mennesker som våger å leve med i livet og ta inn over seg livets mange brutale skyggesider:
For kommer du ut i krigssonenes tordenlarm fra lemlestende bomber og granater, –
kommer du inn på et sykehus, et radiumhospital og ser all den opphopede lidelse og smerte som er samlet der, –
kommer du midt i en jordskjelvkatastrofes forferdelige resultat, —
– så har du mer enn nok av inntrykk som kan bringe deg i selskap med den gudfryktige Jobs mange forpinte spørsmål mot den tause allmakt der oven.
Men da må det også sies: Gud er også der ute i krigslarmen og ulykkene, og der inne i lidelsens værelser, som befinner seg langt unna den hverdagen de fleste av oss får lov til å leve i, her ved Golfstrømmens varme velsignelse i en utkant mot det ytterste iskalde nord av verden, der krig for det meste er blitt et fjernt minne i den eldste generasjon.
I denne dramatiske og høyst menneskelige fortellingen om Job, som fortjener å bli lest i sin helhet mange ganger, der vet ikke Job hvorfor han lider. Det vet vi, som lissom får sceneteppet til Guds ukjente trone dradd til side for et lite øyeblikk og blir vitne til en slags tenkt samtale mellom Gud og Satan, for anledningen omtalt som en av hans sønner. Det må jo i og for seg være slik, da Satan ikke kan være uskapt som vårHerre selv. Men som det kan gå i sønneflokken til en alminnelig far, gis der ingen garantier for at alle sønnene – til tross for de samme oppvekstbetingelser – skikker seg vel og på samme vis. Jesus selv forteller jo i en lignelse om den yngste av to sønner som får med seg sin del av farsarven, reiser vekk og setter den overstyr.
Ondskapens fyrste omtales i et av Det nye testamentes mindre brev som en av de ypperste engler som ikke tok vare på sin høye stand, sannsynligvis ville han være enda ypperligere, ja kanskje han endog attrådde Sønnens plass hos Faderen. Om dette sier Bibelen så veldig lite, og vi skal ikke spekulere, men et gjennomgående trekk fra og med Det nye testamentes fortellinger, er hvordan ondskapens krefter synes å ha sin oppmerksomhet på en særskilt måte mot Jesus.
Et særdeles interessant apropos blir vårt avsnitts fortelling om Satan som får slippe til foran Guds trone, – mot det Jesus forteller disiplene foran sin egen lidelse – at nå skal denne verdens fyrste kastes ut.
Jeg er aldeles ikke av dem som trives med for mye oppmerksomhet omkring disse såkalt demoniske krefter, jeg erkjenner at de fins, men å sysselsette seg for meget i tankene med dette, kan ende som det ofte har gjort – at menneskenes plager og prøvelser blir demonisert. Den siste tids medieoppmerksomhet omkring uttalelser at de som er aldri så lite annerledes enn normalen bør steines, det er i så måte et bestialsk og forferdelig uttrykk for troen på å ha Gud på sin side. Der vi for vår del må understreke: At vi tilber den Gud slik han fremtrer i Jesu skikkelse, i Jesu ord og handling, der atskillige forestillinger overlevert fra de gamle pergamentruller blir korrigert.
Skal vi – i en parentes – også våge oss på å kommentere de siste begivenheter her på berget ytterligere, er det også interessant å se dem i sammenheng med hvorledes Jesus fra Nasaret – han som vi i den kristne tro tilber som Guds salvede Messias, Kristus – hvordan Han til stadighet blir utsatt for forhånelser, forakt, skamfølelser i det offentlige rom. Det er lissom helt i orden, og får ikke de store oppslag i nyhetene. Men en karikaturtegning av Islams omtalte profet Muhammed avstedkommer forferdelige demonstrasjoner i utlandet og vies den aller største oppmerksomhet. Og noen ihuga tilhengere her til lands har også klart å markere seg med skarpe advarsler, også til stor oppmerksomhet i media.
Ganske underlig da å reflektere over, at vår egen kristne tro, den er tuftet på – først en påstand om blasfemi og krenkelse av den eneste sanne Gud, og dernest en virkelig krenkelse og spott av Herren Jesus Kristus:
For det første blir Jesus selv av omgivelsenes autoriserte forståsegpåere av Gud anklaget og dømt til døden for gudsbespottelse.
For det andre, om vi holder for sant hva det NT vitner for oss – at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn – så var det de som fikk Jesus bragt for retten, som sto for den ultimate krenkelse av den Gud de burde kjent igjen fra de skriftene de gransket så iherdig. Og siden soldatene som korsfestet ham, der de spottet den Hellige, Opphøyde, Rene: ”ER du Guds Sønn, så stig ned av korset, da vel!” …. De samme soldater som Jesus hadde bedt om at Gud måtte tilgi, da de ikke visste hva de gjorde.
Den eneste sanne, levende Gud kan ikke utsettes for mer og verre krenkelse enn det korset bød på. Og i den korsfestede møter vi en kjærlighet som ber for sine fiender, og til sine disipler oppfordrer til å elske også sin fiende. Det er kristentroens lodd å tåle krenkelse og bære den.
Skal derfor den ”islamisering” som en av våre rikspolitikere ser konturene av i vårt samfunn og advarer mot, skal den motvirkes, må det i tilfelle handle om å synliggjøre Det nye testamentes bilde av Gud så tydelig at vårt norske folk får møte en kirke som står frem som troverdig, i ekte og glad kjærlighet til sin frelser Jesus Kristus.
Det blir for dumt og plumpt, og lite tiltrekkende da å stå i gudstjenestens sakrale rom og døpe de små med kaptein Sabeltannkostyme utenpå prestedrakten – i velment, men akk så fordummende forsøk på å fremstå som kul. Slik det nylig skjedde i Bergen. Med støtte fra Bjørgvin biskop…
– Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, åpner Paulus i sitt ypperste brev, til menigheten i Roma. Paulus endte sitt liv i den samme byen, et hode kortere, halshugd. Hvorfor måtte han ende sitt liv slik?
Hvorfor måtte Jesus oppleve et så tragisk endelikt, han som bare var god? Hvorfor holder Gud liv i den onde, og lar ham herje med Job slik han får lov til, innenfor de grenser Gud satte?
Vel, i Jobs tilfelle er det avdekket, Satan anklager Gud med at Jobs gudsfrykt er nytteorientert, altså: Job er gudfryktig fordi han har fordeler av det. Men sånn er det ikke, viser det seg, Job holder fast ved sin tro etter begge tillatelser fra Gud å ramme ham med ulykke: Først med det han eide og hadde, og dernest med ham selv. Det bikket først utfor med Job da han fikk besøk av sine tre velmente venner som representerte den innstilling menneskene har den dag i dag: Hva galt har du gjort som må lide slik?
Jesus avviser denne sammenhengen, og i en forstand er Jesu kors også det sterkeste vitnesbyrd om hvorvidt det i denne verden lønner seg å være god eller stå for det absolutt gode i en verden av urettferdighet.
Det som ”lønner seg” for de som strever etter å klatre til topps, det er å gi etter for den sosialdarwinistiske innstilling, godt hjulpet av Nietzsche, at det er den sterkeste som har rett, der retten skapes av den som har makten.
Vel heter det at «som et menneske sår, skal det også høste.» Men det er ikke noe svar på lidelsens gåte, på hvorfor lidelsen også rammer blindt: ”Det kan være det samme! Derfor sier jeg: Skyldfri eller skyldig – han utsletter begge,” klager Job (kap.9,22).
Jobs bok er et sterkt vitnesbyrd om hva det er plass for hos Gud av protest, av målbåret anfektelse, av desperate rop, av nattsvart fortvilelse. Gud rommer det alt sammen. Job er et strålende eksempel på at vi ikke behøver å forstille oss overfor Gud. Han er på en måte et stort forbilde i det å kunne fremstå som skrøpelig. Han var, som jeg leste i en tekstbetraktning (Even Borch i Luthersk kirketidende:) såret, han var tom, og han måtte til slutt erkjenne at han var en synder, han var alt det vi bruker så mye krefter på å skjule at vi er.
Så skal vi til dette merkelige scenario med disse Guds sønner som kommer frem for hans trone, ta med oss Jesu perspektiv om det onde, når han i bergprekenen begrunner den guddommelige fiendekjærlighet han forventer av sine disipler, med følgende ord: For Han (Gud) lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.
For det er i disse ord vi selv kan lese og høre oss inn i den avgrunnsdype nåde som ikke engang Peter skjønte lå bakom Hans forhåndsvarsel til dem, når blikket vendes mot Jerusalem – og korset. Der denne verdens fyrste ble kastet vekk fra Guds trone, for aldri mer å kunne komme med noen anklage til Ham om de elskede barn Han bærer i sine armer når de kjenner seg ensomme og forlatt.
”Det er en sak å merke til trøst i kampens tid, de svake, de blir sterke i aller største strid.
Jo verre det går til, jo mere skal du vinne og større styrke finne, når du kun stride vil.» (Brorson)