Tekst: 1.Kor 3,4-11 Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker? Hva er da Apollos, og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til.
Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning.
I kraft av den nåde Gud har gitt meg, har jeg lagt grunnvollen som en klok byggmester; andre bygger videre på den. Men enhver må se til hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus.
En av de mest storslagne filmene jeg har sett i Oslos kino-storstue, Colosseum, det var Amadeus, filmen om Mozart. Den bergtok alle i den grad at publikum ble sittende mens rulleteksten gikk, med musikk fra en av Mozarts pianokonserter. Jeg var fjetret, det var i den tiden jeg gikk på praktikum, og dramaet som var iscenesatt i filmen, gikk rett i mellomgulvet for en som skulle ut i prestetjeneste. For hva var det filmen handlet om? Det vil si, hva var det som gjorde slikt inntrykk hos denne prestespiren som gikk og så den, sikkert fem ganger?
Ved siden av musikken var det det evig tilbakevendende menneskelige tema: Nåde og fortjeneste. Hos Gud.
På den ene siden en gudfryktig komponist, eller i et hvert fall en som ønsker å være det, og som derfor ber i fromhet: ”Hvis bare du, Gud, gir meg komposisjonens gave, så skal jeg tjene deg i kyskhet og ydmykhet resten av mitt liv.” Så går han hen og innbiller seg at han er bønnhørt. Til han møter sin rival. Som han på forhånd forestiller seg må være en personlighet helt utenom det vanlige, så himmelsk musikk som han lager. Men til sin forferdelse oppdager han at den begavede unge mann er en vulgær, barnslig fjomp.
Da rakner det for den fromme sjel, og han spør i vrede, samtidig som krusifikset blir kastet på varmen og han gripes av den svarteste sjalusi: Hvordan kan Gud kan øse sine gaver over en vulgaritet av en person som blir beåndet til å skrive guddommelig musikk, mens han, som hadde viet sitt liv til Ham, blir avspist med middelmådigheter?
Presten i filmen, som har oppsøkt den syke komponist på galehuset og lyttet til hans pinefulle historie, sitter taus og tilintetgjort etterpå. Svar skyldig.
Dette var en nyttig påminnelse å få med seg i startfasen av en prestetjeneste:
1) At sjalusien over at andre har fått mer enn deg selv av gudgitte gaver, kan ende med forferdelse
2) At Gud øser ut sine gaver i raushet helt uavhengig av såkalte ”fromme” bønner og løfter om å tjene ham hengivent til gjengjeld. Slik kjøpslåing med Gud er den falskeste fromhet.
3) At du er satt til å tjene Gud med det du har fått. Punktum.
Så enkelt. Og like fullt, så vanskelig. Forferdelig vanskelig!
Vitnesbyrdene er mange om vanskelighetene f.eks. å samarbeide med (leve i skyggen av) en som har fått et navn, og ER en stor personlighet, kanskje også dominerende. Enten det er fra misjonsmarken, eller her hjemme på berget.
Et minne går også til prof. Carl Fr. Wisløffs tekstgjennomgåelser i studietiden hvor han en gang mintes fra sin begynnelse i tjenesten en episode om sin onkel som hadde talt om prestesyken – den kollegamessige sjalusi over dem som lyktes bedre enn en selv. ”Å fysjom,” hadde den unge Wisløff uttalt med vemmelse over slik ukristelig smålighet. Hvorpå den erfarne onkel hadde klappet ham på skulderen: ”Bare vent, du gutten min, bare vent.”
– Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, skriver Paulus. I dette henseende også. Grunnvollen er Kristus, IKKE den enkelte tjeners nådegaver eller carisma, you name it. Det er Kristus som er grunnvollen, det er han som virker både i den som har fått mye og som har fått mindre.
– Hva er Paulus, hva er Apollos? Tjenere, svarer Paulus på sitt eget spørsmål. Den ene plantet, den andre vannet.
Men det er Gud som står bakom miraklet, at noe skjer.
Hva har du, ”lille mann”, med å gå Gud i kortene og bebreide ham for den skjeve fordeling av godene (gavene)? Gjør ikke Han akkurat som Han vil med det? Hvordan behandler du det du selv har fått av Ham hvis du begynner å henge deg opp i sjalusi og misunnelse og ergrelse over at andre har mer enn deg?
Se, det var nyttige påminnelser å ha med seg fra en Mozart-film! – genialt dramatisert…
Kjærligheten, den står der til alles fulle disposisjon. Gud elsker ikke kong Salomo mer enn Jørgen hattemaker i Herrens vingård. Han elsker alle med den samme kjærlighet. Og kjærligheten, den er Guds forvaltningskapital som vi kan øse av alt vi orker i vingården hans, vel vitende om at vi alle lønnes av grenseløs nåde, og ikke etter menneskelig fortjeneste målt etter menneskelige mål.
Dette er så elementært, så selvfølgelig, når vi i enkelte øyeblikk ser det. Og like fullt: så vanskelig, fordi Kains misunnelse har grobunn i enhver av oss, og mer enn gjerne vil slå rot. Denne vesle fark i oss er et allmennmenneskelig fenomen som gir seg utslag over alt, i alle samfunnslag og avskygninger. For det er så gjevt å være ”stor”, og så puslete å være ”liten”. Enda Jesus har snudd det på hodet for oss! – for å minne oss om at det største av alt, det er å være elsket. Og at det nest største å få lov til å elske; bety noe for den som ligger nedslått i veikanten.
Denne kapital er til fri disposisjon for alle sammen. Og sammenlignet med den er antallet tildelte talenter av helt underordnet betydning.
Ære være….
Salmer brukt i gudstjenesten:
Inngangssalme: 695 Herre jeg hjertelig ønsker
Høymessesalme: 710 Vi rekker våre hender frem
Salme før prk: 536 Herre, bevar og velsigne
+++
Salme et. prk: 415 Du Far og Herre
Nattverdsalme: 633 Som korn fra vide åkrer
Slutningsalme: 599 Herre signe du og råde