Innledning: Inspirasjonen til innholdet i denne prekenen fikk jeg for mange år siden gjennom en kronikk i Vårt Land, skrevet av en fagperson som ikke var teolog. (Navnet og kronikken er borte for meg nå, dessverre.) Det var helt nye tanker kronikøren presenterte fra pasifismens synsvinkel om forståelsen av uttrykket ”å vende det andre kinn til”, en utlegning som jeg ikke hadde funnet i verken Bibelverkets Matteus-kommentar eller i andre teologers fremstillinger, enn si hørt i prekener. Helt fra tidlig ungdom av har jeg strevd med å komme til rette med dette «håpløse» Jesus-ordet fra Bergprekenen; og den dag i dag blir det jo forstått på den måten at en (som kristen) bare skal finne seg i alt mulig. Så hvorfor ikke preke over det temaet på en konfirmasjonssøndag, tenkte jeg, for å avlive en myte og samtidig presentere for konfirmantene hva kristentroen innebærer. Og allierte meg med en far til en av konfirmantene i gudstjenesten, for å demonstrere på ham hva det var Jesus siktet til. Det ble i grunnen en fornøyelig opplevelse i den fullsatte kirken….
Matt. 5,38-42: Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.
”Ja, var det ikke det jeg visste! Her blir det kraftig demonstrert hva kristendom er i hvert fall:
Den er for pingler, for dem som elsker å bli tråkket på, for selvplagere som Jesus mener skal finne seg i å bli ydmyket.
Nei takke meg til å heller hevne en urett som er begått mot meg. Jeg vil ha min ære i behold, jeg vil ha retten til å hevne meg når noen tråkker på meg!”
Ja, akkurat: Øye for øye, tann for tann… – eller kanskje helst litt mer.
Den holdning som vi kritiserer jødene for å praktisere der nede i hatets heksegryte. Uten å tenke på at det er akkurat slik vi er laga alle som en: Vi vil ta igjen. Klart det! Og helst litt mer.
Og så kommer han derre Jesus og vil ha oss til å finne oss i alt: Vende det andre kinn til hvis vi blir fika til, gå den andre mila, og stå rettsløst naken og uten klær foran domstolen.
Neineineinei. Det er så misforstått.
Jesus kaller deg til en langt større og vanskeligere utfordring som handler om det han har sagt før i Bergprekenen: Salige er de som skaper fred.
«Øye for øye, tann for tann.» Kjefter du på meg så kjefter jeg på deg, tar igjen. Slår du meg så slår jeg deg, tar igjen. Så har vi det gående.
Men Jesu svar er ikke det vi tror: – at vi skal finne oss i å bli trakassert, men en snedig måte å pasifisere motstanderen på sånn at han må gi seg.
En annen gang snakker Jesus til disiplene sine om å være listig som en slange og enfoldig som en due. På en og samme tid.
Og nå skal vi forklare hva de ordene betyr, som er blitt misforstått langt inn i rikspolitikken i dette land, hvor vi er blitt vant til å høre dette om å vende det andre kinn til som uttrykk for å bare ta imot kjeft og urettferdighet hele tiden.
Hør nå: Det sto ikke bare: om noen slår deg på kinnet, så vend det andre til.
Jesus sier: Om noen slår deg på ditt HØYRE kinn. Hvorfor sier han det?
Hvordan skal den høyrehendte få til å slå noen på høyrekinnet deres?
Ja, nå skal vi rett og slett demonstrere det her i kirka. Jeg har alliert meg med en pappa som er villig til å komme frem og få seg en lusing. Og da ber jeg Ola (fiktivt navn) om å komme frem, og for anledningen være min trell, min underkuede slave, som skal reagere slik Jesus oppfordret til.
(”Offeret” kommer frem og stiller seg lett duknakket foran presten, som sier, med tilgjort sinne:)
”Nå, Ola, min skitne ulydige trell, hvorfor tømte du ikke latrinen som jeg ba deg om, med en gang? Se her har du for din ulydighet!!”
(Påfølgende demonstrasjon av et høyresvingslag med høyre hånd mot det høyre kinn. ”Trellen” reagerer med å rette seg opp og vende det andre kinnet til, noe som får meg, ”herren” til å måpe av forbauselse og gå min vei… ”Trellen” står dermed igjen som den moralske seierherre.)
Å slå noen på deres høyre kinn, det ble betraktet som et ydmykende slag, hvor den som slår, markerer at jeg står over deg, jeg har rett til å ydmyke deg. Som var vanlig i herre-trell-forhold og foreldre-barn-relasjoner.
Og der Jesu utfordring er, han som i samme Bergpreken taler veldig skarpe ord mot det å ydmyke andre, om det så bare er med ord, å psyke ut: Å få slutt på ydmykelsen uten å ha gått inn på motstanderens (lave) premisser.
Hva var det trellen Ola fortalte meg, den overlegne herre, ved å rette ryggen og vende det andre kinnet til?
Jo, det var den uhørte reaksjon, uten ord: OK, hvis du har tenkt å slå meg, så møt meg som en likeverdig! Slå meg slik du ville slått en likeverdig motstander (på det venstre kinn)!
Men det kunne jo ikke falle meg inn å gjøre…
Og så må du legge merke til en ting til: Ved å vende det andre kinnet til ble det også umulig å ydmyke en gang til på samme måten.
Og den moralske seierherre var trellen Ola, som sto rakrygget igjen til slutt, og gav den fisefine herre noe å tenke på.
To andre eksempler nevner Jesus, som er akkurat likedan.
For jøden var det en skam å se noen naken, å bli skyld i at han ble stående naken. Så sier altså Jesus: Om noen vil føre sak mot deg for å ta kjortelen din, altså innerplagget ditt, så la ham også få kappen, altså ytterplagget.
Hvem ble da stående i rettssalen med skammen: Kreditoren, eller han som sto naken og ribbet for alt sitt? Kreditoren!
Og til sist: Om noen tvinger deg til å gå en mil, da gå to med ham.
De som kunne tvinge andre til å gå en mil sammen med seg, det var romerske soldater, som kunne ydmyke vanlige folk til å bære oppakningen deres. Men bare ei mil. Ikke to, da satt de i saksa!
Listig som en slange, enfoldig som en due. For å få slutt på undertrykkelsen: gjøre en god gjerning, du avlastet soldaten ei mil til, og lot som ingenting, mens han kjente at det brant under føttene sine for hva han hadde gjort seg skyldig i.
Jesus inviterer ingen til å være en dott, til å elske ydmykelser og trakasseringer. Der har mange av oss misforstått. Og misforstått grundig.
Å nei, Jesus løfter den som blir ydmyket til en helt annen verdighet: til å rette ryggen og reise seg fra ydmykelsen uten selv å gjøre seg skyldig i en ond handling.
Og det er en utfordring du, et høyt kall Jesus kaller deg til, enten du er konfirmant, eller foreldre, eller søsken, eller på skoleplassen eller arbeidsplassen.
Da de romerske soldatene så den verdighet Jesus bar da han døde på korset, utbrøt de som hadde hatt den perverse gleden i å spikre ham fast i korset: Sannelig, denne mannen var Guds Sønn.
Vanligvis, det kan du jo tenke deg, så reagerte forbryterne som skulle henrettes på denne bestialske måten, med eder og forbannelser over dem som torturerte dem så grusomt, de var jo dødsens likevel.
Jesus, han ba om tilgivelse over dem, for de visste ikke at de korsfestet Guds Sønn. – Ikke før han var død. Da skjønte de det, og ble stående fjetret, med skammen og nederlaget.
Hvem vant? Det var Jesus, som sto opp av graven. Han de hadde korsfestet for hans farlige budskap. Livsfarlige budskap: Du skal elske din neste som deg selv.
Det er ingen pingle som kan kreve noe sånt, som vet – at dette enkle og sanne budskapet, som gjelder alle, den høye så vel som den lave, den rike også, så vel som den fattige, – det vil jeg dø av å forkynne.
Vil dere være tøffe, gutter, så har dere i Jesus et ideal å bryne dere mot. Også mht hvordan dere skal være mot jentene. For der er atskillig tøffere å være god enn å være ond. Å være drittsekk, det er ingen kunst, det kan stort sett alle. Tøffest er den som våger å ta parti for den svake, og som bryr seg. Det er det ikke mange som våger.
Det var det Jesus våget, for oss, vi som sliter med kjærligheten og er redde, også for døden.
Der har du en kammerat der, som har lovet å være med deg hele livet. Og du vil oppdage, at kristendom – den er alt annet enn pinglete. Der er det tøffe utfordringer hver eneste dag.
Lykke til videre i livet, med dine valg! Der Jesus sier: Følg meg!
Ære være…
Et PS til forståelsen av «øye for øye»: Jeg har i prekenen forholdt meg til den «folkelige» forståelse av dette utsagnet, og slik Jesus anvender det i Bergprekenen, men som egentlig – i det Gamle Testamentet – er et rettsbegrep, en rettslig avgjørelse som handler om å betale en pris tilsvarende det man har gjort seg skyldig i. Noe enhver rettsstat prøver å beflitte seg på i sin strafferett.
Det Jesus tar opp, handler om hvordan få slutt på en ydmykelse man utsettes for, uten å gjøre seg skyldig i vår meget utbredte hang til hevngjerrighet.