Tekst: Luk. 2,1-14 Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.
Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn.
Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget.
Det var noen hyrder der i nærheten som var ute på markene og holdt nattevakt over sin hjord. Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!»
I en av barnesangene vi synger når vi har babysang på Randsborg menighetshus heter det: Jeg kjenner din hud mot min hud, jeg kjenner ditt kinn mot mitt. Så nære er Gud, som hud er mot hud, som varmen fra ditt kinn.
Prøver du å leve deg inn i den unge mor Maria, så ville den vuggesangen for henne uttrykke den dypeste sannhet: Så nære er Gud, som hud er mot hud.
Hva hun tenkte og følte da hun hadde fått svøpt dette spesielle barnet inn i varmt tøy før hun la det i krybben, det står det ikke noe om. Men at hun må ha hatt rare, helt spesielle morsfølelser, tør være ganske så sannsynlig: Samme natt, neppe veldig lenge etter fødselen får hun jo besøk av hyrder, av gjetere, som etter først å ha blitt lettere sjokkskadet i møte med engler, dernest blir opprømte og oppsatt på å sjekke ut tegnet som var gitt – barnet som var svøpt og lagt i krybben – og de forteller henne hva de har opplevd. Da får vi Marias reaksjon: Hun gjemte alle disse ordene og grunnet på dem i hjertet sitt.
Så nære er Gud, som hud er mot hud, som varmen fra ditt kinn. Det kunne Maria sunget.
Møtet med barnet i krybben utløser perspektiver som ikke er til å fatte. Vi snakker om universets fødsel, om moder Jord. I juleevangeliet er dette på sett og vis snudd helt om: Maria er i Betlehem blitt gudfødersken. Universets Herre, den ukjente Gud, lar seg romme i et lite morsliv. Han som vi strever så fælt med å forstå uten å makte det, –
skjult og usynlig som han er, –
og så truende som han kan virke, –
der vi strever med å forstå tilværelsens mange vonde gåter, som vi utsettes for, —
den opphøyede og ukjente gjør seg synlig, viser oss et ansikt: Jesu ansikt.
Forsvarsløs som et spedbarn blir Han født, innkapslet innenfor dette barnets hud. Barnet vokser seg til, blir konfirmert i templet som 12-åring og overrasker de skriftlærde med sin forstand og sine svar.
Så står dette Guds ansikt frem, peker på Guds rike, og forkynner et budskap som snur opp-ned på alle vedtatte normer og forestillinger: De syke er ikke fordømte mennesker som er utsatt for Guds straff og skal overlates til seg selv. De skal hjelpes og lindres.
Det har vi tatt til oss: vårt sykehusvesen er et resultat av denne forkynnelse.
Men fremdeles gjenstår en utfordring eller to som bare noen få store personligheter smittet av Jesu kjærlighet har maktet å omsette i handling: Dere har hørt det er sagt: du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen….(Mat.5,43-44)
Gjett om jeg kjenner hvordan det svir.
Men en Nelson Mandela klarte sammen med sin biskop Desmond Tutu – når det forferdelige apartheid-regimet var historie – å berge sin nasjon fra blodige hat-oppgjør og hevn: ”Nå skal de få smake sin egen undertrykkende medisin”, ”NÅ skal de få igjen!” Det var ikke slik det skjedde, husker vi. De søkte en omfattende forsoning, basert på en sannhetskommisjon.
Og for ikke å snakke om maktbegjæret og drømmen om rikdom.
Den siste kvelden han var sammen med disiplene sine, tar dette Guds ansikt frem et vaskefat, og gjør slavens jobb… Det er så uhørt at Peter først protesterer….. – Tenk å kunne hatt flere slike bedriftsledere!
Dette er noen av perspektivene som åpenbarer seg i kjølvannet av dette barnet, som ble svøpt og lagt i en krybbe.
Tenk om det er sant! Det er slik det NT fremstiller Jesus for oss: som det synlige bilde vi har av den usynlige Gud. Maria har i dette sitt lille barn kontakt med Guds kinn. Hun synger Gud i søvn der ved krybben, en Gud som gjør seg avhengig av en mors og en pleiefars beskyttelse – der de, så snart despoten i Jerusalem har fått nyheten om et kongebarns fødsel, må flykte til Egypt for å berge det lille barns liv. Dette sarte Guds kinn, Jesu kinn, som kan rispes opp og oppleve fysisk smerte. Og gjorde det – til gagns.
Kan det tenkes noe større mysterium å dvele ved? Her er menneskene på leit etter det skjulte, etter mysterier og magiske steiner og aura og ånder og engler, og jeg vet ikke hva man ikke sysselsetter sin åndelige søken med. Du kan søke mot barnet i krybben, der det største av alle mysterier ligger svøpt!
En julegave under juletreet er spennende og mystisk helt til den er åpnet, da er den avslørt. Men avsløringen av denne hemmeligheten, omkring Jesus, det gjør bare mysteriet enda større, ubegripelig og ufattelig!
Om ikke vi har samme mulighet som hyrdene og vismennene, så kan vi like fullt reise til Betlehem i ånden og fantasien, dvele i undring, og synge julesangene som løfter vår paradislengsel mot himmelen, der fullkommenheten er, der de tause skrikene er borte. Fra denne sin virkelighet steg han ned for å dele vårt nattemørke med seg, dele det helt og fullstendig, der korset ventet i det fjerne, og lidelsen ropte menneskehetens mest kjente rop: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!”
Ved at han delte vårt mørke, får vi dele hans lys: Den paradislengsel som er nedfelt i julesangene våre – at vi har fremtid og håp; en gang skal det oppfylles. Og vi får del i det og kan eie det, takket være Guds sønn og Marias barn.
Så nære er Gud, som hud er mot hud, som varmen fra ditt kinn… Det er vuggesangen ved krybben over et barn jeg kjenner jeg kan få en intens trang til å trykke inn til mitt eget bryst. Og svøpe det i min egen krybbe av et skrøpelig hjerte.
Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund,
at du er født herinne i hjertets dype grunn.
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.