En 1. mai-tale

Jevnaker 1998
Se også avsnittet: Forhistorie og et viktig møte

Ærede forsamling!
La meg først si at det er med ydmykhet og respekt jeg står her i dag. Så vidt meg bekjent er det første gang at en prest er invitert til å holde 1.mai-tale her i Jevnaker.

Med tanke på avisskriveriene om lunken og stadig synkende oppslutning om 1.mai og frustrerte arrangører som fristes til å gi opp fordi folk ikke lenger gidder å engasjere seg, så kunne onde tunger vinkle det dit hen at det er begravelsestalen presten er invitert for å holde.(!)

La det derfor være sagt med en gang:
Det er mer enn noen gang bruk for arbeiderbevegelsens gamle solidaritetsidealer og gi dem et nytt innhold, for å demme opp mot skremmende tendenser i tiden.  Men tiden er kanhende moden for å ta pause i akkurat demonstrasjonstogene for ikke å ende opp som en artig  kuriositet – som en liten samling bevegelige museumsgjenstander med falmede flagg som holder liv i en gammel tradisjon for tradisjonens skyld – og som folk trekker på smilebåndet av.  For kampen med røtter tilbake i 30-åra er vunnet, den. Ta heller det manglende behov for å gå i tog som en seier, og ikke som et nederlag.

Så istedenfor å avvikle hele greia, – i erkjennelse av at vi mer enn noen gang trenger arbeiderbevegelsens gamle idealer med oss inn i neste årtusen, utfordrer jeg til å tenke i nye baner.  For kampen for nestekjærlighet, den er aldri vunnet en gang for alle. Vi er kommet i en ny tid med nye utfordringer som kanskje vil kreve andre virkemidler. Men det skal jeg komme tilbake til. (Behovet for å gå i demonstrasjonstog kan bli aktuelt igjen, før vi vet ordet av det.)

Det at en av prestene i Jevnaker inviteres hit, opplever jeg som et som et sånt gjensidig behov for nyorientering, ved siden av at vi med dette er med på å skrive et nytt kapittel i den lokale bygdehistorie.

Og her håper jeg inderlig at jeg får et endelig ja fra min navnebror Yngve med etternavnet Hågensen om et større møte her på Jevnaker i august -99 om nettopp forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen.  For kirken har – historisk sett – ikke så rent lite å gjøre opp for seg, på det punktet.

For hva har vi felles? Egentlig?
Arbeiderbevegelsens solidariske slagord heter:  En for alle, alle for en.

Det er min overbevisning at bakom de sosiale omveltninger i Europa i forrige århundre, med slagordene frihet, likhet og brorskap, så hadde det ligget en surdeig og gjæret, – med tanker atskillig eldre enn Karl Marx -
en gammel surdeig, hvis innhold var forkynt i de praktfulle katedraler gjennom århundrer, og omsider var skjønt – eller gjenoppdaget – av helt andre mennesker enn de med presteskrudens pomp og prakt og gullkors på magen. En sånn liten surdeig er hentet fra et gammelt frihetsbrev, et brev som er et intenst flammende oppgjør mot tendensen til å trellbinde mennesker som var satt i åndelig frihet:

Galaterne 3,27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.  Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.

Arbeiderbevegelsens slagord: En for alle, alle for en, det bunner altså i et annet guddommelig slagord, som er det kristne evangelium i en sum og går atskillig dypere: En for alle, alle i en.

En av de foraktelige innvendinger mot kristendommen har vært at den var en religion for slaver.  For i det gamle romerske imperiet var det ikke minst blant slavene kristendommen ble utbredt.
Egentlig er jo dette et av de beste komplimentene en kan gi kristendommen.

For hva var det slaven oppdaget i denne nye religionen?  Jo, der leste han – dypest sett – sitt eget frihetsbrev: I Kristus er det ingen forskjell på folk, som vi hørte, der spiller det ingen rolle om du er jøde eller greker, sort eller hvit, slave eller fri, tjener eller herre, mann eller kvinne:
I Kristus er alle en, der er alle rasemessige, klassemessige og kjønnsmessige skiller visket ut,- alle opererer på det samme plan, i det samme fellesskap, med nøyaktig den samme verdi.

Noe som kunne resultere i -  i disse nye sammenslutninger som oppsto og etterhvert ble kjent som kristne -  at slaven ble valgt til leder i menigheten, mens hans herre var et vanlig medlem.
Den kristne menighet er m.a.o. også et kollektiv. Jeg våger den påstanden at det er ingen som har levert en kraftigere solidaritetserklæring mennesker imellom enn Paulus, som er bedre enn sitt rykte.  Vi har allerede hørt et av hans ord, som det var dynamitt i for samfunnsstrukturene på hans tid.

Og hør også hva han sier om den kristne menighet som Kristi legeme, der:
øyet ikke kan si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere».  Tvert imot! De lemmer på legemet som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.
Men nå har Gud føyd sammen legemet og gitt mer ære til det som mangler ære,  for at det ikke skal bli splittelse i legemet, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre.  For om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.

Kan det sies kraftigere at vi mennesker lever i et uløselig fellesskap der vi er avhengige av hverandre og der ethvert menneske har sin enestående verdi??

Ikke å undres over at disse ideene måtte virke truende i det selvsamme klassebevisste romerske imperium hvor statsborgerskap enten var en status du ble født til – eller måtte kjøpe for dyre penger, og hvor keiseren forlangte å bli tilbedt som gud. Noe de kristne nektet å bøye seg for.
Ikke å undres over at denne nye sekten som bar i seg så mange elementer som kunne true samfunnsordenen og makten, – at den måtte elimineres.

Men så skjer det, som så ofte skjer, – en dypt rotfestet menneskelig egenskap, en psykologisk mekanisme som har gjentatt seg gang etter gang i historien, i  samfunn og familie:
At den forfulgte blir en forfølger, når han selv kommer til makten.
Her får enhver av oss gå i seg selv.

Å ha makt, det smaker søtt, men er også farlig. Det er ikke alle som tåler det. Kirken tålte det heller ikke, enda den skulle ha de aller beste forutsetninger til det, med læremesterens bakvendtlandord i mente, når han til disiplene sine sa:

Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem.  Slik skal det ikke være blant dere; men den som vil bli stor iblant dere, han skal være de andres tjener,  og den som vil være den første blant eder, han skal være de andres trell,

Ikke engang vår protestantiske kirke, protestkirken, som startet med en opprørsk augustinermunk som siden omtalte den maktsyke paven i Rom som
paveeslet med de lange eselører og den fordømte løgnekjeft
,
Martin Luther, som har levert så fundamentale tanker om statsmakten og kirkemakten, som ikke må sammenblandes, -
da staten har fått sverdets makt og kirka kun skal være samvittighetens røst og ha ordets makt,-
ikke engang Luther var i stand til å ta konsekvensen fullt ut av sine egne tanker om et kristenmenneskes frihet og ta de livegne utsultede bøndenes parti da de – inspirert av hans tanker gjorde opprør mot den sosiale urett.

Det førte til at reformasjonen ikke ble den folkebevegelsen som den tegnet til å bli. Istedenfor, da religion til alle tider også er et hendig instrument for makthaveren til å sikre enhetskulturen i det riket man hersker over og ønsker å holde sammen, så ble reformasjonen i DanmarkNorge innført med tvang. Av kongen.  Og vi fikk etterhvert ei statskirke hvor presten ble kongens embetsmann.

Og så ille kunne det siden bli, med hensyn til kirkens rolle som øvrighetens forlengede arm som strukturbevarende faktor, at i slavehandelens verste periode, hvor DanmarkNorge spilte en aktiv rolle,  var det i gudstjenesten i Danmarks kirker flettet inn en forbønn for dem som drev med slavehandelen fra København, at deres reiser og forehavende mellom Afrika og Nord-Amerika måtte lykkes!

Slik var det ikke Kirken som gikk i bresjen for å oppheve slaveriet,
- det var ikke Kirken som gikk i bresjen for å gi kvinnene stemmerett her til lands, – og
- det var heller ikke Kirken som gikk i bresjen for den gryende arbeiderbevegelses kamp mot husmannsvesen og annet uvesen som holdt massene nede i armod og fattigdom.

Enda det var derfra tankene var sådd!

Noen hederlige unntak blant presteskapets embetsmenn fantes riktignok, som med en sosialt utviklet samvittighet talte arbeidernes sak i 30-åra. Men de var ikke mange.

Så – paradoksalt nok – surdeigskraften i Jesu lære  den slo ut alle andre steder enn i det kirkelige embetsrom – hvor det i tråd med øvrighetens ånd ble betraktet som et opprør mot Guds skaperorden å tukle med samfunnets strukturer,-
til tross for at det ikke er Jesus som har sagt:
- Skomaker, bli ved din lest, eller det velkjente ordet om at
- det er forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker,
et ordtak som for øvrig lever i beste velgående den dag i dag, også her – i steinrøysa, bare du har penger nok.

Arbeiderbevegelsen har stort sett oppnådd sine mål om et materielt sett bedre samfunn. Ja, ikke bare det:  Det største som kan sies er at ARBEIDERBEVEGELSEN I LØPET AV 100 ÅR KLARTE DET KIRKA IKKE MAKTET PÅ FLERE HUNDRE:  Å FJERNE KLASSESKILLENE I SAMFUNNET VÅRT.
Der fortjener arbeiderbevegelsen vår TAKK, og takknemlighet.

I så måte var det arbeiderbevegelsen som har maktet – mer eller mindre uten å vite det – å sette ut i livet likeverdsidealet som springer ut av den guddommelige solidaritet som er symbolisert og nedfelt i vårt norske flagg.

Folk flest har det ganske bra. Men ved å oppnå dette, så har – ironisk nok – arbeiderbevegelsen vært med å legge grunnlaget for sin egen sviktende oppslutning. Når folk flest materielt sett har det så bra, hvorfor da bry seg med å gå i tog? Det er i og for seg ikke bekymringsfullt, det kan snarere være et sunnhetstegn.

Det virkelig bekymringsfulle er hvorvidt det vi opplever i dag er uttrykk for generell likegyldighet og manglende engasjement til fordel for alle de fattige Lasarus’er som fremdeles ligger fulle av verkende sår utenfor porten til den rike, som nå er oss.

Derfor sier jeg, at det er bruk for arbeiderbevegelsens solidaritetsidealer, mer enn noen gang før, -  der utfordringen består i å tenke nytt:  Var det noe vi mistet underveis?

Revyartisten og satirikeren Ole Paus har en gang sagt det slik: Vi har alt, men det er også alt vi har. Vi trenger m.a.o. ikke bare noe å leve av, men noe å leve for.

For det er en skrikende tomhet i den skamløse nyrikdommen som har dukket opp, og lager nye klasseskiller igjen i blant oss. Og med god PR fra den kulørte ukepresse, av tabloidavisene og TV2,  som legger seg nesegrus flat av beundring og får de nyrike til å fremstå som det ideelle, attråverdige å strekke seg etter for oss andre -
- som strever med å betale de faste utgifter ved siden av å forsørge familien, -
så setter de sin ære i å ose av sin rikdom, noen også med god hjelp og støtte av statlige subsidier.

Og så lokker og lurer staten av oss andre enda noen ekstra skattekroner ved å forespeile muligheten til å vinne den store lykken, Jackpotten i lotto.
Lykken er i dag å bli rik, lottomillionær. Ikke å være et kjærlig, tjenende menneske.

Smittet av de såkalt frie markedskreftenes kyniske og beinharde spill, ser vi nå at lønnssolidariteten innenfor en og samme yrkesgrupper rakner, den er på full fart ut, til fordel for avlønning etter dyktighet,  eller for å bruke et mer dekkende uttrykk: Etter trynefaktoren.
Det er i ferd med å skje i presteskapet, og nå rettes presset mot lærerne.

Derfor er det på tide at vi stanser opp og spør: Hva er det som er i ferd med å skje? Hva slags ego-samfunn er det vi ser konturene av?
Det er på tide at vi spør: Hva skal det norske hus fylles med?

Hvilke verdier skal vi søke etter og som skal prege vårt samfunn som i dag er helt annerledes enn det var i de harde 30-åra?

Jeg opplever en nær og uløselig sammenheng mellom Jaglands norske hus og Bondeviks verdikommisjon.
Legg merke til hvor den største raljeringen over initiativet til en verdidebatt kommer fra: Den kommer fra anarkistisk hold!

Nødvendigheten av virkelig å reise en debatt om hva slags samfunn vi ønsker å bygge, den kom her om dagen skremmende klart til syne,  når det som er blitt landets nest største parti inviterer en anarkist til å holde festtale på sitt landsmøte.

Og hva er anarkistens bud nr. 1?
Jo, det er at jeg har ingen annen gud enn meg selv,
det er jeg selv som suverent bestemmer over mine egne normer og verdier, det har ingen andre noe som helst med å blande seg borti.

Dette høres så besnærende riktig og forlokkende ut.
Men hvor er det blitt av hensynet til min neste i et sånt superindividualistisk utsagn?

Vi ser et eks. på det i debatten om søndagsåpne butikker. Vi hører de indignerte utbruddene over at noen kan oppkaste seg til dommere over meg og bestemme hvorvidt jeg skal få handle på søndager.  Staten har da vel ikke noe med å detaljregulere det?

Men: Hva skjuler seg i denne tankegangen?
Jo, bakom ligger den selvfølgeligste forestilling fra den selvsamme viktige meg: at andre er til for å tjene meg og dekke meg og mine behov, — sånn at hvis jeg har glemt å kjøpe Nugatti på en av de tre store butikkene her på Jevnaker som til overmål holder åpent til 8 hver kveld og til 6 på lørdager,  så forventer jeg at den samme damen som ellers i uka står på og jobber skift og gleder seg til  helga, -  hun skal santfordyden meg sitte der om søndagen også for å ivareta min «uffameg jeg er så glemsk av meg», sånn at ungene mine får yndlingspålegget sitt til søndagsutflukten vi hadde planlagt i solskinnet!!

Men en annen, atskillig mer skremmende konsekvens av anarkiet er dette:
(Et førstesideoppslag av Dagbladet holdes frem hvor det står:)
«MAFIA STYRER tenåringskriminaliteten»

Vi leser i ingressen inni avisen om Oslo-ungdom i faresonen:
- 60% av tenåringene går rundt med våpen.
- Mafia og gangstere er ungdommens idealer, torpedoer har heltestatus.
- Ungdom lokkes og trues til kriminalitet med mafiametoder.

Og jeg er også redd og bekymret for den økende søkning blant ungdom til nynazistiske miljøer som gir surrogattrygghet til erstatning for, .. ja for hva? Jeg er ikke så sikker på at leflingen med gamle dagers åsa-tro og vikingeånd vi også ser i denne forbindelse vil gjøre det så mye triveligere iblant oss.

På samme måte som kirka under krigen allierte seg med alle gode krefter og dannet front mot nazismen, så står vi nå overfor så sterke og skremmende krefter at vi på ny trenger å stå sammen – i erkjennelse av at vi har mer felles, enn som skiller.

Og så tenker jeg – i all min naivitet: I og med at de fleste som identifiserer seg med arbeiderbevegelsen også er fullverdige medlemmer av kirka – så har vi i kirka et potensiale til en mektig ja-bevegelse:

Dåpsstatistikken for Jevnaker senest i fjor er på 90%!
Hvor foreldre har gitt seg selv anledning til å markere et JA til tro på kjærligheten som den sterkeste makt i tilværelsen,-
et ja som også markerer -
et NEI til forsømte barn,
et NEI til utrygge barn,
et NEI til all dævelskapen som truer og tvinger seg inn på oss.

Vi har gode oppmuntrende muligheter til i fellesskap å gjøre Jevnaker – den vakreste bygda på Hadeland – til også å bli den tryggeste og triveligste å bo i.

Kan det være en felles målsetting for kirke-arbeiderbevegelse i årene som kommer?
For det ene i samarbeid med skolen.
For det andre med bakgrunn i 1.mai-parolen «Kjennskap gir vennskap» ta initiativet til en aksjon godt naboskap i samarbeid med de lokale vel, Røde Kors og andre lag/foreninger.
Hvor også den fremmede fra andre himmelstrøk er inkludert.

Lykke til, og takk for oppmerksomheten!

Dette innlegget ble publisert i Tanker om kirken. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.