«Kan prestar streike?»

Spør Gunnar Mindestrømmen, leder i Presteforeningen, i VL 16. april.
Og svarer selv: ”Det er ikkje mot Gud at vi streikar.”
Dette utsagn tvinger frem spørsmålet om hvor han har vært og fått rede på det, skråsikkert som det fortoner seg.
Hvis prestetjenesten utelukkende skal sees fra en arbeidsgiver-arbeidstaker-synsvinkel, så bør prestenes ordinasjon og –løfte umiddelbart avvikles, da det på sett og vis synliggjør en erkjennelse av at prestene også har en ”høyere” arbeidsgiver. Streik? – overfor Ham? Jeremia prøvde, på sett og vis, uten å lykkes, og får sitt kall satt i et perspektiv som ikke bør ignoreres, når en ser prestetjenesten i lys av ordinasjonsløftet.
Helge Simonnes kommenterte i VL etter vedtaket (21.3.):
”Prestene vil for eksempel ikke ramme begravelser. Det har vi stor forståelse for, men når prestene inntar en så ansvarlig holdning, så får de heller la være å streike. Det har vært noe forfriskende ved prestenes holdning hittil: Vi streiker ikke! Denne holdningen har understreket prestetjenestens grunnleggende karakter. Prestegjerningen er noe annet enn andre statsjobber…
Et messefall eller to vil ikke få Rigmor Aasrud til å åpne pengepungen.
Nekter prestene derimot å holde en vielse eller en begravelse, ville følelsene straks komme i kok. Men slike sterke følelser våger ikke prestene å utfordre.”
Han kunne gjerne tilføyd: Konfirmasjon. Jeg er redd prestetjenesten vil sette seg selv i vanry om en slik valgte å ramme medmennesker, enten det er i sorg eller glede.
Dessuten tar det seg for meg noe merkelig ut at streikevåpenet innføres i en tid som for lengst er overmoden mht å diskutere hvorvidt dette er måten å løse arbeidskonflikter på i et moderne, komplisert samfunn.

Dette innlegget ble publisert i Tanker om kirken. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.