Så har biskopene talt: De mener at Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» bør inn i den nye salmeboken. Selv om salmen intet sier om menneskets sammenheng med Gud, annet enn indirekte i forhold til «menneskets verd». Vi kan selvsagt som kristne se dette og sette dette i forbindelse med Inkarnasjonen, som menneskeverdet har sitt sterkeste utspring fra.
Men at det av den grunn er rett å gjøre urett mot ateisten Nordahl Grieg, selv om han levde i den kristne kulturtradisjonen og var påvirket av den, slik Arnulf Øverland var det, det kan med rette bestrides. Jeg sier meg enig med Åse Kleveland – at dette kunne biskopene ha spart seg for. Og Nordahl Grieg. Hva han selv måtte ha ment om denne sak, er det jo ingen som med full sikkerhet kan vite, men en må jo være tilbøyelig til å gi Kleveland rett – at han neppe hadde likt det.
En annen ting er jo dette: Om det er riktig å ta inn som salme i en kommende salmebok et dikt som ikke bør synges «i hjel» ved alt for hyppig bruk og derved miste noe av sin dramatiske kraft, men spares for heller å kunne brukes om den situasjon – «hvilket Gud måtte forby» – skulle komme igjen. Diktet er jo skrevet med bakgrunn i utbruddet av den spanske borgerkrig i 1936, noe som naturlig nok gjorde at diktet med sin flammende appell tvang seg frem som et fellesuttrykk for alle etter 22. juli.
Og da er det jo også et relevant spørsmål om en «salme», som en virkelig får håpe at anledningen aldri dukker opp igjen som gjør det aktuelt å synge den ut som høylydt protest mot vold og død, – at dette mektige diktet skal oppta plass i salmeboken til fortrengsel for andre genuine salmer som kan og bør synges ofte.
Om diktet ikke kommer i salmeboken, er det likevel fullt mulig å synge det i kirkelig sammenheng, når en ønsker å markere solidaritet mot urett, her hjemme eller ute i den store verden. Det er noe som heter «program».