Jeg får av og til en uggen følelse av at «noen» må ha misforstått noe omkring hva ytringsfrihet handler om. Som om det er fritt frem for sjikanerende ytringer av alle slag om sine medmennesker.
Men ytringsFRIHET, det er den grunnleggende frihet for «menigmann» og ethvert tenkende menneske til å si fra om at «keiseren er uten klær», uten å frykte represalier fra selvsamme «keiser» eller annen autoritet som besitter makt.
Jesus er der også et godt forbilde for hvordan en kan betrakte ytringsfriheten:
I Bergprekenen har han sterke ord som går på det å bruke nedsettende ord om sin neste, i sin radikale fortolkning til det 5. bud om ikke å slå ihjel: «Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.» (Mat.5,21-22)
Altså: Skjellsordene som rammer nestens selvfølelse og grunnleggende menneskeverd, der er Jesus hård i sin dom over slik atferd.
På den andre siden er han ikke nådig når han karakteriserer fariseernes virksomhet, som f.eks. i ve-ropene i Mat. 23, hvor han nettopp karakteriserer deres form for maktutøvelse som går utover menigmann. Og for denne ytringsfriheten blir jo Jesus tatt av dage, de tålte det jo ikke, de myndighetene som han rammet med sitt frie ord.
Vel ble fariseerne og de skriftlærde sikkert dypt fornærmet og krenket i sin selvfølelse ved slike domsord, men det var en legitim «krenkelse» pga den undertrykkende makt denne gruppen representerte.
Slik må Jens & co tåle – og det tåler de jo også meget godt – kritiske ytringer som går på verdier og prioriteringer og grunnsyn i politikk og beslutninger.
Kirkens øverste menn og kvinner må tåle et maktkritisk søkelys på sin forvaltning. Likeledes får en tåle hva enhver måtte mene om Jesus og Den hellige skrift, uansett hvor sårende det måtte oppleves å høre det. (Blasfemiparagrafen burde sånn sett ikke eksistert, da Gud ikke trenger noen beskyttelse i lovverket.)
Og tilsvarende er det en stor forskjell på å komme med begrunnet Islamkritikk, ytringer om Koranens innhold, sannhetsgehalt osv, og på det å omtale muslimer enkeltvis eller som gruppe i nedsettende, krenkende ordelag.
I hvilken kategordi Muhammed-karikaturene havner, kan det være vanskelig å si noe entydig om. Det vil jo ikke minst handle om motivet til den som «ytrer seg»; om det er ut fra et mer eller mindre fordomsfullt og bevisst ønske om å såre og krenke en annens tro, eller om det er av overbevisning om at en del av det Muhammed sto for, er skadelig og derfor «fortjener» å bli stilt til skue, om det så er på en sånn måte at noen opplever seg «krenket» ved det.
Og se det kan jo være en tildels komplisert sak å gå etter i sømmene, eller granske seg selv og egne motiver for å gjøre det en gjør: hva som er fordommer og hva som er genuin kritikk.
Men disse overlegninger gjelder jo også pdas. alt det som dette utskjelte «kristenfolket» nedigjennom tidene har vært utsatt for av krenkende ytringer. Og som de har tålt her på berget, uten å ty til voldelige gatedemonstrasjoner…..
Hvis ytringsfriheten skal skjele til frykten for reaksjoner, da er det grunn til å spørre seg om en viker fordi «keiseren» ikke tåler å høre sannheten. Da står jo den selvsamme ytringsfrihet i fare. Og da, da er vi ille ute.