Englelovsang før og nå…

Andakten nedenfor sto i Jevnaker menighetsblads julenr. i 2009. Den kan stå som en kommentar både til bibeloversettelse og til den nye høymesseliturgien, hvor «Gloria»-leddet rett og slett er hentet fra englelovsangen i juleevangeliet.
Den dramatiske forandringen i forståelsen av hva englene synger, skyldes en bitteliten genitivs «s» til ordet «velbehag» i grunnteksten på gresk:
Om det er «velbehagsmennesker» Lukas opprinnelig har skrevet,
eller «i mennesker (Guds) velbehag«, slik det ble sunget i norske kirker frem til 1978.
Som et apropos, så har Jacob Jervell i sin oversettelse av evangeliene for Den norske bokklubben kuttet genitivs»s»-en og oversatt lovsangen slik (i tråd med den gamle bibeloversettelsen):
«Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, hans nåde over menneskene.»
Er dette så viktig da? Vel, les betraktningen nedenfor og vurder selv:

Det er ikke likegyldig hvordan man uttrykker seg i det offentlige språket, og med det også det liturgiske og bibelske språket. Til og med ord og vendinger vi ikke tenker særlig over, kan farve underbevisstheten uten at vi er klar over det. Derfor er jeg ikke spesielt begeistret for Bibelselskapets nyeste versjon av englelovsangen, som fikk en noe annen klang allerede med bibeloversettelsen i 1978/85.

Frem til da hadde englene sunget – i norsk oversettelse:
…”og fred på jorden, i mennesker hans (Guds) velbehag”.
Fra 1978 har de sunget:
…”og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.”
Fra og med den nyeste bibeloversettelsen av 2005 synger englene slik:
…”og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.”

Hvis du tar deg tid til å sammenligne disse variantene, er det ikke helt sikkert du umiddelbart legger merke til forskjellen. Men jeg kjenner at hjertet krymper seg og at jeg nesten kan få angst, slik jeg lett hører den siste, forsterkede varianten:

”Det er noen mennesker som Gud har glede i. Og der er det fred på jorden. Så hvis jeg (vi) opplever alt annet enn ”fred på jorden” der jeg (vi) bor, så må det altså være fordi Gud ikke har noen glede i oss….??”

Tenk å skulle dra en slik konklusjon!?! Det ville jo vært helt forferdelig!
Og tendensen, trenden, i tiden vi lever i nå, handler jo mer og mer om å finne sin egen lykke, lytte til sin egen ”engel”, som prinsessen anbefaler oss å gjøre.

Det er ikke alle som lykkes i å finne lykken i seg selv, eller for den del: ser noen lykke i å gjøre seg selv til alle tings endemål. Det synes for selvsentrert, narsissistisk. Og er det noe vi ikke trenger mer av her hos oss i ”steinrøysa”, i det vakre fedrelandet Norge, så er det egoistisk selvopptatthet og selvbeundring, eller for den del: forgape seg i synet av andre som har gjort lykke med seg og sitt.

Det er tvert imot mange mennesker, veldig mange mennesker som sliter på en eller annen måte: i relasjoner til andre, i forhold til seg selv i møte med samfunnets krav til effektivitet og lønnsomhet. Mange har møtt veggen, mange har mistet jobb, og da er det lett å kjenne seg overflødig. De fleste av oss har et eller annet å slite med på det indre eller ytre plan.

Går veien da om å finne en eller annen gud eller engel inni seg selv?
Juleevangeliet handler om noe annet: ”Menneske fryd deg, oss er en evig frelser født!” synger vi i en av de vakreste julesalmene vi har. Og akkurat det er hva jeg ser i den første gjengitte oversettelsen av englelovsangen:
For mens de to siste synes å omtale de ”snille”, ”vellykkede”, ”solskinnsbarna” som Gud mon måtte ha glede av å gi fred på jorden til, så henspeiler den første oversettelsen til inkarnasjonens ubegripelige mysterium: Så høyt er mennesket elsket av Gud at Han lot seg føde blant oss som et lite menneskebarn julenatten: Guds Sønn og Marias sønn. Dette er Guds velbehag: kjærligheten over og mot det menneske som ofte sliter så hårdt med sitt under stjernehimmelen.

Til og med i det stall-lignende hjemmet til Josefs fattige slektninger, -
hvor det den første julenatten garantert ikke var blitt tid til særlige juleforberedelser,
hvor det neppe luktet mye grønnsåpe av skurede gulv eller krybbe,
hvor både Josef og hans Maria ganske sikkert var slitne og ukomfortable med ubeleilig fødsel i et overfylt hus, —
nettopp der og over disse to hvilte Guds-velbehaget, som representanter for den hele menneskehet som sliter, lider, og har så mange spørsmål og uforløste lengsler i seg.

Dette kan jeg kjenne meg inkludert og regnet med i! Og tenker mer enn én gang: Den trivielle krybben, med sin duft av dyr og høy og strå, den er bare et talende bilde på hjertet mitt. Det fine med krybben er jo ikke krybben, men at der ble lagt et Jesusbarn i den!

”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!”
Jo så sannelig, det er en englelovsang jeg kjenner trang til å juble med i hver gang jeg synger Ingemanns vidunderlige salme på dens siste vers: ”Fred over jorden, menneske fryd deg, oss er en evig frelser født!” For i det ligger håpet for meg og enhver annen som strever med sitt.

Gledelig jul!

Dette innlegget ble publisert i Prekener, Tanker om kirken, Tanker om teologi og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.