Den treenige Gud, det «treenige» mennesket. Ånden og kjærligheten. Pinsedagspreken i Randsfjord kirke 23.5.2010.

Exordium:
Min medisinstuderende sønn kunne en gang fortelle meg at en forsker hadde gjort funn som tydet på at mennesket, i det øyeblikket det dør, blir 21 gram lettere (Du kan lese mer om det her.) Hvor sant det er, det vet ikke jeg. Men er det sant, får jeg en fantasi om hva det dreier seg om. For av og til elsker jeg å fabulere.
Kanskje det handler om den udødelig sjel som forlater kroppen?
Kanskje er det et spennende vitnesbyrd om mennesket som et åndsvesen.

Et annet, spennende bilde: Linkledet i Torino, det som viser avtrykket av et korsfestet menneske. Ingen har til dags dato klart å finnet ut hvordan avtrykket er blitt til, for det er ikke funnet spor av stoffer som er malt på det. Og da romfartsorganisasjonen NASA i USA tok i bruk et spesielt datasimuleringsprogram på avtrykket i kledet, fikk de frem et tredimensjonalt bilde!
Hvordan i all verden kan da dette bildet ha blitt til?…
Handler det på en måte om det motsatte, at Åndens oppstandelseskraft vender tilbake i det avsjelede legeme, og det på en så kraftfull måte at det avgav stråling i det øyeblikk da livet bemektiget seg døden og overvant den? – med en stråling som satte spor i det linkledet Jesus var blitt svøpt i? Jeg vet ikke, men med bakgrunn i kunnskap om atomkraft og stråling liker jeg å fabulere litt omkring denne underfulle begivenhet som skjedde i Jesu gravkammer.

Jeg koser meg litt når jeg leiker slik med tankene.
Det som ikke er tankelek, det er;  – at det var Helligåndens kraft som forvandlet skrekkslagne disipler, både etter at Jesus hadde møtt dem første gangen etter sin oppstandelse, og siden –  etter at Jesus var tatt opp til himmelen og de ventet i Jerusalem på det han hadde lovet dem –  forvandlet dem til frimodige, glade, uredde vitner.

Vi synger høytidsverset:
O lue fra Guds kjærlighet,
o visdom fra det høye
som falt på dine vitner ned,
gi lys til troens øye!
Om livets ord vi samles her,
vis oss at Kristi løfte er
et evig ja og amen!
Vår Frelser ved Guds høyre hånd,
å, send oss nå din Hellig Ånd,
velsign oss alle sammen!

 Prekentekst: Joh. 14,15-21: Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.
Jeg etterlater dere ikke som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.  Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal Faderen elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

For nordmenn flest er pinsen en luftig fjern høytid, vanskelig å få tak på hva den dreier seg om. Dette med Helligånden og sånn. Men plutselig en dag da det gikk opp for meg hva dette handler om, dvs egentlig hva mennesket handler om, så ble det ikke fullt så komplisert lenger.

For det er ikke mer «komplisert» dette med Den Hellige Ånd og den treenige Gud, enn at vi kan sammenligne denne usynlige virkelighet i Gud med Kjærligheten, så aner vi hva det dreier seg om.

I vår kristne tro tilber vi den treenige Gud, heter det. Det er noe av det vakreste jeg kan tenke på. For det handler om en Gud som ikke er ensom, men en Gud som i sitt innerste vesen er fellesskap.
Og ettersom det står i skapelsesberetningen at mennesket ble skapt i Guds bilde, så er mennesket i en forstand også et treenig vesen! ”Visste” du det?

Hør hva som leses hver gang et brudepar gifter seg i kirken: Fra skapelsesberetningen i 1. Mosebok: Og Gud skapte mennesket (entall) i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det (fremdeles entall!), til mann og kvinne skapte han dem (flertall). Plutselig er de blitt to! I skapelsesberetningen fremstilles altså mennesket i Guds bilde som mann og kvinne. Fra entall mennesket til totall mann og kvinne. Og de to skal være ett kjød, siterer Jesus fra skapelsesberetningen.

Hvordan er det mulig for de to å bli ett? Jo, der kommer den tredje, usynlige faktor inn, den faktor som hele verden synger om, som dikterne lovpriser, og komponistene lager den vakreste musikk til: Den usynlige tredje faktor eller virkelighet som heter kjærlighet.

Jo så sannelig, mennesket er som et slags ”treenig” vesen, akkurat som Gud!
Mennesket er fellesskap, akkurat som Gud.
Det som binder menneskene sammen i fellesskap, det er kjærlighetens bånd: En kraft, en virkelighet som vi ikke ser, men kjenner: kan beruses av, kan bli henført av, en virkelighet som gir de ømmeste følelser for et nyfødt barn. (Barnet er jo – som en kjærlighetens frukt – et bevis på denne uløselige enhet mellom de to som i kjærlighetens enhet ”lagde” det…)

Ingen kan se kjærligheten.
Vi kan ikke av den grunn benekte kjærlighetens eksistens.
Vi kan se sporene av den, vi kan se det i øynene på det menneske som elsker.
Fra disse øynene stråler det ut en kraft, som når den vekker gjensvar i deg, binder deg sammen med dette mennesket med som to magneter som bare smeller i hop.

 Dette hjelper meg til å forstå dette med den treenige Gud.
Vel, forstå og forstå, hvem kan forstå mysteriet?
Og hvem kan sånn sett ”forstå” kjærligheten?… Kjærligheten skal ikke forståes, den skal leves, den utløser tilbedelse og hengivenhet.
Sånn er det med Helligånden også.

 Med dette faller et herlig lys også over teksten vi er gitt i dag på pinsedag, fra Jesu avskjedstale i Johannesevangeliet til disiplene. For hva er det Jesus taler om når han taler om talsmannen, Den hellige ånd? Jo, om kjærligheten: ”Dersom dere elsker meg”, sier han. ”Da holder dere mine bud.”
Her er det ikke snakk om noen 10 bud, som skal oppfylles som vilkår, som om vi skulle høre: Altså, hvis dere bryr dere om meg, da klarer dere å etterleve alle de budene Moses fikk overlevert, da klarer dere å være perfekte.

Nei, det er ikke det Jesus gir uttrykk for. Mine bud, sier han. Med andre ord: Det jeg har lagt dere på hjertet.

 Og hva er det Jesus gjennom de tre årene han var sammen med disiplene sine la dem på hjertet gjennom det han sa og det han gjorde?
Jo, det var alle fortellingene, alle talene som viste dem og talte til dem om den guddommelige kjærligheten, som kulminerte med korset.

To som er nyforelska, de lever dette ut, uten å tenke på det: For alt det som den andre sier, det betyr noe.
Og spesielt alle de ordene som bekrefter at ”du betyr noe helt spesielt for meg, jeg er så glad i deg at du skulle bare visst!” Gjett om de ordene blir gjemt og tatt vare på som noe av det dyrebareste som fins!
Sånn er det Jesus taler til disiplene. Om sin – om Guds kjærlighet som forbarmer seg over den som søker ham.

”Jeg lar dere ikke etterlates som foreldreløse barn.”
Foreldreløse barn er barn som er avskåret fra – fratatt – den viktigste kjærligheten som fins for dem.
”Jeg kommer til dere.”  Sier Jesus. I usynlig skikkelse av Den hellige ånd, den usynlige guddommelige kjærlighet, som er like reell som kjærligheten er reell menneskene imellom.
Den som tar vare på alt det jeg har lagt dere på hjertet, han/hun er det som elsker meg.”
Ikke den som er fiksert på seg selv; hva jeg skal gjøre og være for å være betydningsfull.
Og det er en kjærlighet som gir gjensvar hos Gud. Ja, Johannes skriver i sitt brev: ”Vi elsker, fordi han elsket oss først.”

 Den hellige Ånd handler om kjærlighet, kan sammenlignes med kjærlighetens mektige, usynlige kraft. Og kjærligheten handler dypest sett også om Ånden, om Åndens kraft, som kan manifestere seg i det menneske som åpner seg for dens nyskapende kraft.

 Den treenige Gud. Og det treenige menneske –  skapt i kjærlighetens og fellesskapets bilde. Disiplene ble over all måte glade, da Helligånden slik manifesterte seg for dem pinsedagen.
Slik den bare bli glad, som oppdager den vidunderlige nyhet: Jeg er et elsket menneske. Akkurat sånn som jeg er.
Ære være…

Dette innlegget ble publisert i Prekener og merket med , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.