21. søndag e. pinse Tekst: Markus 10,13-16
De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.
Jeg hadde en gang for mange år siden gleden av å hilse på nå avdøde filosofiprofessor Arne Næss. Det var på en såkalt KRIK-leir for prester, i januar, der de påmeldte prelater fikk tilbud om å lære å stå telemarkski. Uten prestedrakt selvfølgelig! Hvordan akkurat telemark-kjøringen gikk med meg, vil jeg ikke røpe(!), men det var spennende å høre når den gamle filosofen på over 80 år snakket til oss.
Han sa bl.a.: Jeg håper at jeg aldri blir voksen!— For voksne mennesker kan ikke leke. Men jeg håper selvsagt å bli stadig mer moden, men det er noe annet.
Det synes jeg var så befriende sagt, for jeg som står her har heller ikke lyst til å bli en sånn der voksen som ikke kan leike og ha det gøy, f.eks. med barnebarna mine. For jeg har et barn inni meg, en gutt på sånn ca 10-12 år som følger meg hver eneste dag. En nysgjerrig guttunge som blir så fascinert hver gang han prater med folk som kan veldig mye om ting jeg ikke kan noen ting om, sånn som f.eks. datateknologi, en flymekaniker, ja bilmekaniker også, landbruksmaskiner, økonomi og mye annet.
En guttunge som liker morsomme bøker som f.eks. Oluf og Kjell Aukrust. Og en guttunge som liker veldig godt å høre at noen er glad i meg og bryr seg om meg for den jeg er.—
Hmmm. Dette var kanskje ikke noe å servere til en drøss med 14-åringer som ser frem til å bli voksne, hæh? Som ser frem til å bli sånne annerledes voksne enn foreldrene dine, en voksen som forstår åssen det er å være tenåring – i motsetning til foreldrene dine som ikke forstår noe som helst…. – Kanskje.
Sånn var det i hvert fall for meg en gang i tiden. Jeg skulle i hvert fall huske åssen det var å være 14 åring med håpløse foreldre!— Og nå har jeg hatt fire 14-åringer i huset og har for lenge siden glemt hva det var jeg skulle huske!
Den teksten vi hørte nettopp, den ble lest ved døpefonten den dagen du ble døpt. Det er helt tilfeldig, dvs. jeg visste ikke da vi la presentasjonsgudstjenesten til denne søndagen at det var denne teksten jeg skulle preke over i dag. Men det passet jo egentlig veldig bra! For den minner bl.a. foreldrene dine om hva som ble sagt da du ble døpt.
Da lovte de at du skulle få en oppvekst rammet inn av Den Store Kjærligheten. For spørsmålet ved døpefonten handler om akkurat det: ”Vil dere at dette barn skal døpes til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og oppdras i den kristne forsakelse og tro?” spurte presten. ”Ja.” ble det svart.
Forsakelsen, den handler om djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Ingen foreldre, med vett og forstand, vil at barna deres skal utsettes for dævelskap.
Troen, det handler om at vi tror på en sånn der treenig Gud. Det er håpløst å forklare – at det går an å være én og tre samtidig, men jeg skal si noe snart som du kan tenke på. Uansett så handler vår tro på Skaperen, Jesus og den Hellige Ånd om at Gud som en sånn der treenig Gud – at han ikke er ensom. Gud er et fellesskap i seg selv.
Og vi, dette rare mennesket, vi er skapt i Guds bilde. Det betyr at vi også er skapt til fellesskap! Mennesket i skapelsen, får vi høre: det er to, det er mann og kvinne. Gud skapte mennesket til mann og kvinne, leser vi i 1. Mosebok. Og så skjer det rare som av og til skjer, når mann og kvinne møtes, at det oppstår søt musikk mellom dem, det dukker opp en usynlig kraft som tiltrekker dem mot hverandre.
Denne usynlige kraften, som heter kjærlighet, kan omtrent sammenlignes med den Hellige Ånd! Og da er plutselig dette rare mennesket et slags treenig vesen det også! Mann og kvinne i et fellesskap der den usynlige kjærligheten binder dem sammen til å bli ett lissom, en kjærlighet som resulterte i at du sitter her i kirka i dag og ligner på begge foreldrene dine, enten du liker det eller ikke. Er ikke det fantastisk?
Og en ting til. Du, det er ikke noe å trakte etter det å bli voksen. Ikke bli det, en sånn voksen som glemmer å leike og ha det gøy…. Men strev etter å bli moden.
Og da var det bare enda en ting til: Og det er – at det ikke er noen skapning som er så verdifull for Gud som det lille barnet. Du hørte i teksten: Disiplene ville jage dem vekk som kom med sine søte små til Jesus. Som de ville si: ”Hør her, Jesus har ikke tid til snørrunger. Ha dere vekk!” Da Jesus så og hørte dette, ble han vred, hørte vi. ”La de små barn komme til meg.”
En annen gang, det hørte vi fra skriftlesningen oss i sted, så bruker Jesus veldig sterke ord mot dem som gjør noe forbrytersk vondt mot barna. Føre til fall, ble det lest, og sånn er det oversatt fra gresk. Men det ordet som er brukt, det er mye sterkere, det er det ordet som vi har vårt skandale i fra: ”Ve den som skandaliserer en av disse mine minste små,” sier Jesus, ”det var bedre for ham at det var hengt en kvernstein om halsen på ham og at han var senket i havets dyp, enn å skandalisere et barn.” Så kan vi dra slutninger hver for oss hva denne skandaliseringen av et barn kan bety.
Når Jesus er så hard i sin dom over denne type voksenoppførsel imot barn, så skjønner vi hvor stort og viktig og betydningsfullt barnet er i hans øyne, som et levende lite vesen som skal vernes og beskyttes.
Nå er du blitt konfirmant. Det er du blitt fordi du en gang ble døpt til Jesus Kristus som elsker mennesket så høyt at han valgte å gå i døden for oss. Ikke bare fordi han ville skaffe oss det viktigste av alt som vi trenger – kjærlighet og tilgivelse, men Gud ville også finne ut av åssen det er å være det mennesket han hadde skapt. Så ble han født en natt i en stall i Betlehem. Fattig, ugift mor, Josef til stefar, oppleve åssen det er å bli sviktet av vennene sine, forrådt, torturert og drept.
Men han seiret over døden! Han er det du skal få bli litt bedre kjent med i løpet av konfirmasjonstiden, i håp om at du skal skjønne, at der har du en venn som vet på en prikk åssen det er å være deg. Velkommen til en spennende reise!