Prekentekst: Matt. 4,1-11.
Er det noen som ser VM for tiden? Kanskje ikke, for det er jo så tidlig om morran? Jeg er så ”steingammel” at jeg husker Gjermund Eggen under VM i Oslo i 1966: Han hadde smurt seg helt bort på 5 mila og bestemte seg for smøre om skia underveis, brukte to minutter på det, og så gikk han hen og vant! Og mange andre ganger har jeg sittet klistret foran TV’n og jublet når en av våre vant gull i VM eller OL. Under seiersseremonien står da alle nordmenn og synger ”seier’n er vår, seier’n er vår” mens gullmedaljen henges om brystet på en av våre.
Slik synges det, enda ingen av dem som synger har vunnet noe som helst. Det var jo Vegard Ulvang, Bjørn Dæhli eller Marit Bjørgen som hadde det. Likevel synger vi seierssangen med god samvittighet, for de gikk jo for de norske farvene, og da var det jo vi som vant, på en måte.
Nå skal vi høre en fortelling som på en måte handler om akkurat det, det er en som vinner tre viktige seire, og han vinner dem lissom for oss:
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist hungrig. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Deretter tok djevelen ham med til den hellige by og stilte ham på det ytterste hjørne av tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg; de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus svarte: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.» Da forlot djevelen ham, og engler kom og tjente ham.
Nå har vi hørt to fortellinger. Den ene fra skriftlesningen i sted. Vi hørte en fortelling om en skjønn, nydelig hage med grønt gress og blomster, med deilig friskt kaldt vann som rant i en bekk, med trær som bar frukt, alle slags frukter, og noen rare frukter også. Den andre fortelling som vi hørte nå var fra ørkenen, den brennhete ørken, hvor det er lite med vann, og ikkeno mat, men desto mer sol som steker ubarmhjertig om dagen. Og om natta kunne det være iskaldt.
I den fine og flotte hagen var Adam, da han ble fristet til å ete noe han ikke hadde lov til å ete. Og falt. I den knusktørre varme ørkenen var Jesus, da han motsto fristelsen fra den onde, og vant. Begge kjempet mot den snedige lure djevelen.
Fins djevelen, fins det noen demonisk ond makt i verden? Svarer du nei, betyr det at du tenker verre om menneskene enn det Bibelen gjør. For da står mennesket lissom helt alene om de grusomme gjerninger som de har utført. Da har de funnet på alt det forferdelig grusomme selv. Og da blir det komplett latterlig å hevde at menneskene er gode på bunnen.
Bibelen forteller oss at det går an å komme under både onde og gode makters innflytelse, og jeg vil ikke tro så ondt om mennesket at de har funnet på det mest bestialske som tenkes kan – sånn helt av seg selv, uten å bli inspirert av en ond kilde utenfor seg. Eller er det bare et munnhell når vi ellers står foran et eller annet forferdelig hærverk som er gjort, og sier at dette er gjort av pur djevelskap?
Men utover dette at det onde og den onde fins, så skal vi ikke være så opptatt av ham, eller vie ham større oppmerksomhet enn han fortjener. For han fortjener ingen oppmerksomhet! Vi blir ikke bedt om å tro på djevelen, vi blir bedt om å forsake ham. Sånn som når det var dåp i sted, så sa vi: Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen. Den vi tror på er Gud, som sendte oss Jesus, som ble født inn i vår verden som et lite menneskebarn, av Maria.
Og det var helt nødvendig at Jesus kom og vant tilbake det han derre Adam hadde tapt. Og for en kontrast! Adam – han var passelig god og mett, og han hadde det så godt, så godt så godt i denne fine hagen sin, og det var så unødvendig å snuble for ham. Men fristelsen til å bli som Gud og kjenne godt og ondt, den ble for stor.
Det er noen som mener at Edens hage kan ha vært i Mesopotamia, i de overmåte fruktbare områdene mellom Eufrat og Tigris, det gamle Babylon. For det er funnet gamle fortellinger der som minner om fortellingene i Bibelen vår om skapelse og syndefall. Hvis dette er sant, blir det ganske bemerkelsesverdig å tenke på at dette området den dag i dag ikke akkurat er av de «koseligste» du kan slå deg ned i…
Og Jesus, utarmet av hunger, han var ikke bare sånn passelig lekkersulten som vi blir når tarmene piper etter mat etter 4 timer. Han hadde fastet, det vil si: bare drukket vann i 40 dager, og det er grensen for hva menneskekroppen kan tåle. Da er det ikke bare maven som roper på mat; hele kroppen roper da på mat.
I den brennhete ørkenen kjempet han mot fristelsene fra den onde. Og han vant!
I kirkeåret er vi nå kommet til noe som heter fastetiden. Og i den tiden frem til påske blir vi som f.eks. i dag minnet om at livet vårt, det er ofte en kamp. En kamp mot de onde kreftene, en kamp mot fristelser, og en kamp for det gode. Og tenk bare på hvor mange ganger vi gir etter for disse fristelsene!
Mange av oss, som trenger å gå ned noen kilo i vekt, og som kunne ha lyst til å bruke denne tiden nå til å forsake litt av godsakene, å du å du hvor vi må sloss mot lysten til å spise det som gjør at vi legger på oss! Og like før kassaapparatene på butikken ligger jo alle fristelsene i kø for å lokke oss til å kjøpe akkurat det vi bør la være å spise så mye av, fordi det ikke er sunt!
Tenk på den som vil slutte å røyke, fordi han eller hun har funnet ut at det ikke er sunt for sin egen del. Og så kjenner du den gode røyklukta lissom, hvordan den kommer inn i nesa og mmmm, ”nå hadde det vært godt med en røyk”.
Og tenk på dem som går på stoff, for en forferdelig kamp de har som vil bli nykter og streite.
Og tenk så fristende det er å ta igjen, helst litt mer, når noen er slem imot deg – ta igjen så det virkelig suser! Og så har vi det gående, mange kriger har startet i det små. Den første krigen på 90-tallet på Balkan, den startet med baktalelser, skitne baktalelser utført av folk som ble sendt til bygdene for å spre ufred, så mistanker, gift.
Sånn kunne vi fortsette. Å jo da, livet er også en kamp mange ganger, ikke bare solskinnsidyll. Og mange ganger er vi ikke på den rette siden i kampen mellom det onde og det gode.
Men vi har fått en hjelper, en god kompis, en kamerat, sterkere enn Batman eller Spiderman eller Supermann, som uten knyttnever, uten våpen, uten fiksfakserier klarte å overvinne fristelsene fra den onde, sånn at han bare måtte dra sin vei. Og han vant vår seier! Jesus vant for oss! Sånn at hver gang når vi taper, så reiser han oss opp igjen.
Det å være et troende kristenmenneske – det er ikke ensbetydende å ha fått vaksine mot all motgang og prøvelser. Ofte kan du si tvert om. Ja, for det er ofte da vanskelighetene i en forstand begynner. For det er å gjøre alvor av det den hellige dåp kaller oss til: – ta opp kampen mot den gufne gamle-adamen i oss, gjøre som Jesus sa, det derre med å fjerne bjelken fra eget øye, det som gjør at vi ikke ser vår neste slik vi skulle se ham.
Men den hellige dåpen forteller noe mer, den forteller at denne livets strid er en strid med åpen himmel over seg, der det er blitt forkynt over oss: at du er et høyt elsket Guds barn for Jesu skyld. Han som kom og vant vår seier.
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.