En juledagspreken Jevnaker kirke 25.12.2007

Prekentekst: Joh.1,1-14.

Det såkalte «exordium» ble innledet med at Jevnaker korforenings dirigent sang Erik Byes vise «VårHerres klinkekuler»:

Med ujevne mellomrom er jeg på et nettsted som heter Google Earth, hvor det er mulig å reise rundt til hver eneste avkrok på jordkloden omtrent. Ikke alle steder er like godt nærfotografert med satellitter, slik man f.eks. i New York kan skimte mennesker på Manhattans fortauer.
Men enda mer fantastisk er muligheten i samme dataprogram å snu kikkerten andre veien, å zoome inn dybdene i stjernevrimmelen over oss ved hjelp av Hubbleteleskopets fantastiske bilder… – der du f.eks omtrent midt i Karlsvogna, usynlig for det blotte øye, kan zoome inn to galakser som har ”kollidert” med hverandre for noen milliarder år siden, — eller du kan betrakte vår nærmeste nabo Andromedagalaksen som ”bare” er 2,5 milliarder lysår unna vår egen Melkevei.

Det er så ufattelig alt sammen at du kan få frysninger. Og desto mer ufattelig blir inkarnasjonens budskap som handler om at dette universets Herre, med alle sine ”klinkekuler”, han har verken mistet den lille blå eller glemt den eller overlatt den til seg selv.

Barnet i krybben er vår bittelille jordklodes vidunderlige vitnesbyrd om at han både vet om oss og har funnet oss, vi som ellers kunne ha all grunn til å kjenne oss ganske så fortapt og glemt.

Vi reiser oss og synger høytidsverset på nr. 47

Tekstlesning: Joh.1,1-14: I begynnelsen var Ordet. Og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. 6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. 7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. 9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. 12 Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. 14 Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

I møte med uendeligheten blir vi så små, så små at vi blir like usynlige som de luftige atomene som hver for seg utgjør sine egne solsystemer med sine mikrokosmos’er.

Hvis vi holder for sant at der er en skaperkraft til, og skaperverket vitner om Skaperen, så er galaksenes Gud langt mindre til å fatte enn Gud som vår jordklodes skaper, og som er mirakuløs nok i seg selv.

Men noen av oss trenger ikke bevege oss lenger enn til utenfor stuedøra, så ser og hører vi vitnesbyrd som kan gjøre skaperverkets Gud vanskelig å forholde seg til. Jeg deler i hvert fall ikke den entusiasme som uten videre slutter seg til en kjærlig Gud ut fra skaperverkets kompleksitet, for det er så mye rart oppi alt dette som kan få en til å undres.

Skaperverkets Gud gjør meg på mange måter liten og redd, for i jungelen og på steppene hersker en nådeløs lov, formulert av Darwin og av bamsefar i Hakkebakkeskogen:

For meg er det derfor vanskelig å bekjenne meg til første trosartikkel uten å kjenne på ambivalensen: Jeg tror på Gud den allmektige…

For det er noe ved denne allmektigheten som både skremmer og provoserer, noe vi kanskje også feiltolker hvis vi ikke supplerer med andre ord og bilder: ”For var Gud allmektig, kunne han forhindret at det og det skjedde”, bebreider vi ham for, og i og for seg med rette – om dette var hele sannheten.

Jeg kan godt forstå den som konkluderer med en form for trosoverbevisning der det guddommelige er sjaltet ut av den menneskelige horisont og bevissthet. Jeg hadde selv sannsynligvis vinket de tre bokstavene G, U og D farvel i mitt hjerte, som tankespinn i syke hjerner, hadde det ikke vært for at 2. trosartikkel sier noe helt annet om Gud – noe annet enn en knyttneveGud i flimrende TV-bilder og bandolærbelter med ”Gott mitt uns” på – i gamle og nye utgaver.

2. trosartikkel den er – på en måte – en bekjennelse til Gud den avmektige.
Universets Gud er en ukjent gåte, utilgjengelig, ubegripelig.

Inkarnasjonens Gud, slik han fremtrer for oss i altertavlas motiv under meg, er også et ubegripelig mysterium, men like fullt til å begripe likevel: For et spedbarn kan jeg forholde meg til, holde i armene mine, der det gråt seg til min oppmerksomhet og medfølelse.

I inkarnasjonen er den ubegrensede blitt avgrenset innenfor et spedbarns sarte hud.
I inkarnasjonen er allmakten erstattet av sårbar avmakt, av evnen til å kjenne smerte, til å gråte, til å kjenne redsel for døden, ja endatil også det å dø.

I inkarnasjonen er Den fremmede, ukjente, opphøyde, fjerne, utilnærmelige blitt erstattet av den intimeste tilstedeværelse, nærhet og solidaritet med mennesket – Gud i kjød, inkarnert.
I inkarnasjonen er skaperverkets nådeløse lov blitt supplert med en annen, høyst overraskende lov: Kjærlighetens lov, barmhjertighetens lov – en lov som knapt er å få øye på i naturen.

Visst var kjærligheten til stede blant menneskenes barn før Jesus kom, men det er knapt noen som har forklart og anskueliggjort den bedre, og praktisert den og levd den ut – som Marias førstefødte, da han av døperen ble døpt til sin oppgave.
Jeg våger meg ut med denne bekjennelse: Var det ikke for julenattens mysterium, så hadde jeg foretrukket å være ateist. Men pga julenattens englelovsang har jeg ikke mer å bebreide Gud, for ”ingen kan anklage en korsfestet Gud” (Stinissen), ingen kan anklage en Gud som dør et menneskes grusomste død i den ytterste fornedrelse og avmakt, som resultat av forræderi og et av verdenshistoriens ynkeligste justismord.

Derfor er min bekjennelse primært en bekjennelse til avmaktens Gud, til det lille barnet som ble født i Betlehem. Han kan jeg ha til min Herre og Gud, han som steg ned i mitt mørke, og delte livet med meg, med oss, slik det virkelig er, når fasader og juleidyll er skrellet vekk.
Og viste meg at den ubegripelige Gud i sitt innerste vesen er kjærlighet.

Noe som den 3. trosartikkel oppsummerer og konkluderer med, der allmakt og avmakt møtes i det bånd som binder Gud og menneske sammen, og som binder menneskene sammen.
I det usynlige bånd som heter kjærlighet.

Erik Bye kunne saktens skrive ei vise om Vårherres klinkekuler som uttrykk for en mild undring over tilværelsens uutgrunnelige gåte. Men i praksis demonstrerte han mer enn én gang sin tro på og påvirkning av Mannen fra Nasaret – i sitt engasjement for andre, i kampen for de svake, usette, i gleden ved å glede, overraske.

Jeg glemmer aldri ”Vi går om bord”-programmet han hadde på julaften på slutten av 60-tallet, hvor han hadde invitert 8 misjonærpar, i sin tid utsendt for Kinamisjonen, de var sendt både sammen og hver for seg, mennene først, og kvinnene 2 år etter. Med samlet bryllupsfeiring etter kvinnenes ankomst. En kinareise før krigen, det var en kinareise det, med båt til andre siden av jordkloden.

Til et av disse misjonærparene hørte den etter hvert så legendariske Agnar Espegren. Han jobbet fremdeles blant opiumslaver i Hong Kong i 1968 da alle disse 8 parene hadde vært gift i 30 år. De fleste andre var kommet hjem for godt.

Så sitter de i Store Studio på direktesendt TV julaften, de 7¹/₂ parene og intervjues om sitt spennende liv, om det store bryllupet, om kjærligheten, om strabasene i ukjent land.

Olga Espegren sitter der alene, ”stakkar”, og må også fortelle om sitt savn av mannen Agnar som er i Hong Kong.

Det hun ikke visste, var at Erik Bye hadde fått ham med fly hjem til Norge lille julaften, og der han frem til julaften hadde sittet inkognito på et hotell i Oslo og ventet på programmet og fraktet i hemmelighet til Marienlyst før sending. Og som seg hør og bør en julaften ”avsluttes” intervjuet av de jubilerende med at selveste julenissen med maske og hvitt skjegg kommer inn i studio og overrekker de 7 første og hele parene hver sin julepresang fra sekken sin. Da han kommer til Olga, er sekken tom, hvorpå Erik Bye kommenterer med et forventningsfullt smil: ”Velvel, ettersom det ser ut for at han har sluppet opp for julepresanger, så får du heller få selve julenissen!”

Og reaksjonen på den intetanende og vevre lille kvinne er lynrask, når hun gjenkjenner mannen bak masken – sin egen Agnar – og farer i armene på ham. Da var vel knapt et tørt øye i salen, og i de mange tusen hjem som fikk se et etterlengtet gjensyn på direkten. Den fineste julegaven hun der og da kunne få.

Inkarnasjonen, det er Guds store og uventede overraskelse til menneskene på den lille blå klinkekule, som så ofte tror seg ensom og forlatt: Forferdes ikke, for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket. Sa engelen til forskremte hyrder.

Johannes skriver om dette: Og Ordet ble kjød og tok bolig blant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet..

Og denne herlighet, den lyser sterkest imot oss fra korset. Guds oppsøkende kjærlighet. Som ingen hadde forventet å oppleve besøk av. Som gav oss det sanne bilde av Gud. Men også av menneskets opprinnelige idé.

Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.