Preken på Konfirmasjonsdagen, Jevnaker kirke 28. og 29. mai 2016
Salmer: Lovsyng vår Herre, Hallelujavers // Deg å få skode (v.2 og 3 bønnevers foran konf.handlingen), Håpstango, Deg være ære
Lesetekst: Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. (Osp. 4,23)
Prekentekst: Matt. 7, 24-29:”Den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell.
Regnet skylte ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell.
Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet skylte ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.”
Da Jesus var ferdig med å tale, var folket slått av undring over hans lære. For han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde.
Jeg ser for meg en mann med propell under haka. En eldre herremann, med preg av stavangerdialekt, bittelitt skjegg med gråstenk i og smale øyne, en slags rikssynser, professor i sosial medisin.
Han siteres mye for tiden, og han har mye han vil ha sagt, for han vet han ikke har lang tid igjen å leve. (Per Fugelli 1943-2017 R.I.P.)
72 år. Takket nei til St Olavs orden, men ble rørt da han ble utnevnt til æresborger av Røst, den lille øykommunen ytterst i Lofothavet med 551 innbyggere. Der var han distriktslege i sine yngre år, og mener selv at de årene var den beste universitetsutdanning han hadde fått. Blant folk som går i salt motvind og ”står han av” på gyngende båter i uvær.
Jeg er langt fra enig i alt hva denne mannen med propellen sier. Langt ifra.
Men noen ganger har han virkelig gullkorn å komme med. Noen av dem jeg vil hevde er inspirert av den delen av bibelboka vi kaller for Det nye testamente. Så har han da også flere ganger tilkjennegitt sin begeistring for han der mannen fra Nasaret. Jesus.
Ganske nylig har han sagt: Livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap. Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.
Hørte du det, kjære konfirmant?
Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.
Hmm!
Jeg er på sosiale medier, må vite. Det som kalles facebook. Og der hender det jo til og med at det dukker opp en og annen konfirmant som vil være såkalt fb-venn, som det heter. Med årene er det jo blitt noen av dem.
Av og til oppdaterer de profilbildene sine. Med bilder som til forveksling ligner på de vakreste filmstjerner. Det er jo så fint og perfekt og flott at jeg nesten blir bekymret.
Og en raushet i kompliment og kommentarer under:
”Fina.”
”Så flott du er.”
”Så vakker du er.”
”Så fin du er.”
Med sjenerte svar tilbake: ”Du da.” ”Enn du da.”
Akkurat dette siste gleder jeg meg over å registrere.
Altså det å være rause med godord om og til hverandre.
Det er jo kjempeflott!
Så hvorfor kjenner jeg da at det klemmer litt i brystet likevel?
Jo, fordi jeg er redd at de samme ungdommene skal bli offere for dette jaget etter det perfekte.
For det perfekte finnes ikke blant menneskenes barn.
Vi ER medfødt feilvare.
Livet selv, som vi har fått i gave, er ikke perfekt.
Det er veldig sårbart og skjørt.
Og vi er ikke bare goe og snille. I hvertfall ikke hele tiden!
For noen år siden nå var jeg på kurs, må vite. På Sjelesorginstituttet. (Ved Modum Bad.)
Og meningen med kurs er jo at man skal bli klokere. Jeg mener selv at jeg ble det. Litt i hvertfall!
Det var sånn der Pastoral-klinisk utdanning, som det heter.
Og der husker jeg en uttalelse fra en av kurslærerne som gav meg noe å tenke på. Han sa:
Kanskje den lutherske lære om den såkalte arvesynden er en av de beste gavene som er gitt til menneskeheten.
For det innebærer at når menneskene er født som ufullkomne mennesker og all sin dag vil forbli det, så betyr det at vi er nødt til å ta vare på hverandre.
Ikke gå rundt og forvente at andre skal være feilfrie.
I hvertfall ikke stille høyere krav til andre enn en stiller til seg selv, der vi har litt for lett for å unnskylde og bortforklare våre egne feil og svakheter. Vi er medfødt feilvare, som ”propellmannen” sier.
Jaget etter det perfekte, det er sterkere enn noen gang. Hvor vi blir målt etter prestasjoner, etter utseende og trynefaktor.
Og penger. Klær og duppeditter og penger. (brenner det litt nå?)
Det er greit å være nr. 1. I hvertfall så lenge det varer.
Men hvor lenge varer det?
Jeg blir lei meg hver gang jeg hører om f.eks. en dalende fotballstjerne som det gikk galt med.
Som en gang ble hyllet av 100.tusener.
Det er fint å ha idealer. Som han ”propellmannen” også sier.
Vi skal og må ha noe å strekke oss mot.
Det er helt greit å sette seg høye mål, ja jeg også vil oppmuntre til det.
Men samtidig er det livsviktig at du har noe annet som grunnlag i livet ditt, noe helt annet som du verdisetter livet ditt ut fra, som en ballast i båten, – som forteller at du er så uendelig mye mer verdt enn hva du presterer. Eller for den del, hva du ikke får til.
Nemlig det at du er elsket som den du er.
Det som heter nåde, eller ubetinget kjærlighet. – som foreldre – av Jesus – er fortalt at de må vise sine barn.
Noen ganger kan det være greit at foreldre sier til barna sine: Hvis du er snill og grei nå, så skal du få.
Noen ganger.
Men barn som bare hører det hele tiden, de blir utrygge – og vil automatisk begynne å tenke: «Jeg er bare verdt noe i den grad jeg er snill og grei, eller flink.»
Kravet om å prestere, det stammer egentlig fra budets: Du skal.
Vær sånn. Vær slik. Prestér, ellers henger trusselen over deg.
Stakkars deg om du ikke lykkes.
Nåden, den er ikke slik.
Den ber deg stå foran speilet om morran og akseptere deg selv sånn som du er.
OK, vil du pynte på deg selv, så gjør da for all del det, men ikke legg din egen verdi i pynten, i forbedringen. For du er jo også så uendelig meget mer verdt enn hva ditt utseende måtte fortelle deg.
Noen av oss er smertelig klar over at vi er medfødt feilvare.
Noen ganger, når jeg kommer inn på badet, så blir jeg så sørgelig skuffet!
”Næmen er det sånn du ser ut! Og så så alvorlig da gitt, med øyenbryn som vender nedover hele tiden,” – slik de gjør på enkelte bare når de er sinna.
Jaada, jeg er en alvorlig mann, ganske ofte.
Men de gangene jeg kommer inn på badet og får kontakt med skuffelsen, det er gjerne de gangene jeg ikke kjenner meg selv igjen inni meg, med det jeg ser uttapå, i speilet.
Hvorfor jeg også har trang til å si dere, kjære konfirmanter:
Vi er så uendelig mye mer enn hva utseendet forteller.
I filmen Skjønnheten og Udyret heier vi på Skjønnheten for at hun skal forstå at Udyret er helt annerledes inni seg enn utenpå.
Og det Jesus forteller oss er viktigere enn alt annet:
Han forteller: At du er elsket. Av Gud selv.
Ikke fordi du er perfekt, så fin og så flott og så vellykket.
Men fordi det er det som er Guds vesen.
Altertavla bak meg her forteller det. Den forteller: «For så høyt har Gud elsket verden, at han gav.»
Og det han gav oss, det var barnet i krybben, som etter hvert lærte oss annerledeslivet.
Det er helt greit å sette seg høye mål.
Samtidig vil jeg slå et slag for det å være alminnelig.
Et helt alminnelig elsket menneske.
Det er jo også det vi tror på, fremsier i trosbekjennelsen:
”Jeg tror på én hellig, alminnelig kirke.”
Ikke alle kan delta i Idol-konkurranser, og aller minst vinne.
Det er helt alminnelige mennesker verden trenger mest av.
Og for å sette det i perspektiv, så vil jeg fortelle samme historie som kollega Stian gjorde i sin preken forrige helg, den om krigsskipet oppkalt etter den forfengelige krigerkongen Gustav Vasa på 1600 tallet. Som sier noe om – at denne ”båten” vår, som skal seile av gårde gjennom all slags vær, – hvor viktig ballasten er.
Vi har begge hørt den nede i Kragerø. Av Tore Thomassen.
Om dette digre seilskipet som skulle være kongens store og fryktinngytende stolthet, overlesset med kanoner og imponerende pryd som var en konge verdig, tre digre master med seil, to kanondekk under hoveddekket.
Og så gikk det ikke bedre enn at skipet forliste for et lite vindkast da det hadde seilt drøye kilometern, noe de over 10.000 forskrekkede tilskuerne ble vitne til. Og den mektige konge dødelig fornærmet.
Hva var galt? Jo, skuta manglet ballast, den var for topptung. Den var blitt et offer for kongelig forfengelighet og stormannsgalskap.
Konfirmant NN leste: Bevar ditt hjerte fremfor alt hva du bevarer, for livet selv utgår fra det.
Husk det.
Og vi hørte Jesus talte om den store forskjellen i å bygge sitt innvendige hus på sand eller på fjell. Altså fundamentet vi bygger livet på.
Vi får jo av og til også her i landet noen forskrekkelige TVbilder hvordan vannflommer kan rive med seg hus som har stått på sviktende grunn.
Den som hører mine ord og gjør etter dem, sier Jesus, er å ligne med en mann som bygde huset sitt på fjell.
Jesu ord.
Ordene som forteller at vi ikke bare er medfødt feilvare, lissom, men også så veldig mye mer:
Elsket, til tross for våre feil og ufullkommenheter. Ikke bare når vi har vunnet, men også når vi har tapt.
Kan du gå ut av kirka i dag og si det til deg selv: Jeg er elsket.– så har du fått med deg det aller viktigste du kan ha med deg i livet!
Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var, er og blir én sannGud fra evighet og til evighet.