Tekstbetraktning over Mark. 1,14-15 2. søndag i advent. (Avisen Hadeland 8.12.2000)
Hva er tid?
Jeg vet ærlig talt ikke.
Jeg vet bare at tiden er noe annet enn sekundviseren som tikker og går ubønnhørlig.
Sekundviseren er jo bare en synlig del av en mekanisk innretning på et remedium som kalles urverk.
Tid er også noe annet enn at «sola står opp» og «går ned» – at det blir morgen og kveld og mørkt igjen.
Sett fra universet er jo døgnrytmens «tid» ikke annet enn en farverik ball som snurrer rundt med konstant lys på den ene siden og skygge på den andre.
Like fullt fornemmer vi tiden, uten å begripe hvor fortiden ble av som noe annet enn det vi kan lese om i historieboka. Hvor forsvant den hen? Og «hvor» er fremtiden?
Vi fornemmer det relative i tiden ved at noen ganger snegler sekundene seg av sted, andre ganger flyr den bare fra oss:
Barndommens julaftensformiddag var én eneste lang lidelse å komme igjennom: Tiden sto omtrent stille.
Fra og med middagen etter kirkebesøket: Da var kvelden over før vi visste ordet av det!
”Tiden er kommet. Guds rike er nær.”
Sier Jesus i kommende søndagstekst.
Jeg undrer meg på hva det er han forsøker å formidle.
For i en forstand er jeg bare i stand til å fornemme det ved hjelp av bildene ovafor:
Den som lever i lengselen og forventningen, for det menneske står tiden nesten stille. Likedan er det for den som lever i smerten, i uutholdelig angst, i fangenskap, og som på et eller annet vis drømmer om frihet som en god julaften: «Nå er tiden kommet, du kan få lov til å åpne julegavene!» …
Og en eksplosjon av glede oppstår hos de forventningsfulle barna.
To tusen «år» er nå snart gått siden ordene ble sagt.
Hvor nær eller fjernt Guds rike er nå i forhold til da ordene ble forkynt, har jeg ingen formening om heller.
Men jeg lengter etter dagen da alt skal bli nytt!
Og synes tiden går så ulidelig seint til denne julaften: NÅ er tiden inne, Guds rike er ikke bare nær, men her! – til syne og tilstede!
For det er så mange som har det så unevnelig vondt.
I mellomtiden formanes vi til å vende om. Og tro på evangeliet.
Vende om: Å snu seg vekk fra det svarte, pessimistiske, det destruktive, fra jantelover og annen dævelskap, og vende ansiktet mot lyset, mot solen, mot kjærligheten og tilgivelsen. Til den åndelige frihet som er å finne i Ham.
Det er ikke lett. Men nødvendig. For mørke er det nok av.
Ha ei god helg i heim og kirke!
Teksten:
Etter at Johannes var kastet i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,14-15)