Lovsangen fra en av de små, som over tid endte med demokrati.
Salmer:
Fagert er landet
Måne og sol
—
No livnar det i lundar
Gud signe vårt dyre fedreland
Prekentekst: Lukas 1,50-53 (Marias lovsang)
Hans (Guds) miskunn varer fra slekt til slekt
for dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som gikk med hovmodstanker,
og støtte herskere ned fra tronen,
men de små opphøyet han.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Hellige Far, hellige du oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.
Demokrati er ikke noe en får mellom ørene over natta.
Hva vi tar som en selvfølge her til lands, og bedømmer omverdenen etter, det har tatt århundrer å bygge opp.
Det nifse er, at skulle det gå gæli, så er det relativt fort gjort.
Det er jo bare å se seg litt rundt nå, – i den frie demokratiske verden kan vi observere bekymringsfulle tendenser.
Makt har det ved seg at den så alt for lett korrumperer, den forderver, med fare for å ødelegge den som er i besittelse av den.
Hva den unge Maria synger i sin lovsang, når hun har takket ja til oppdraget å bære frem den enbårne, – vel, av og til synes det ikke å være så entydig det med skjebnen til hovmodstankene og herskere som støtes ned fra sine troner, med ditto opphøyelse av de små,
om sultne som mettes med gode gaver, mens rike sendes tomhendte vekk. – I hvert fall i det dennesidige perspektivet.
Selv om vi også ser og oppleve at det onde og destruktive har en selv-ødeleggende effekt i det lange løp.
Vi HAR også vært vitner til at despoter har gått dukken, der de har fått smake sin egen beske medisin…
Men Maria formidler uansett, gjennom sin egen erfaring, det som er Guds perspektiv på sakene, noe som bekreftes når hennes spesielle sønn trer frem i det offentlige rom, med alle sine bakvendtland-tanker om hva som er smått og hva som er stort i Guds øyne.
Hvorfor ellers var hun blitt valgt ut til oppdraget om å være Gudfødersken? Hun var jo nettopp en av disse uanselige små.
Som bodde i en avkrok av avkroken i det mektige romerske imperium
Lukasevangeliet burde i så måte vært obligatorisk lesning i palassene hvor makten holder til. Den makten som beruses av sin egen mektighet.
Demokrati er ikke noe vi får mellom ørene over natta.
Martin Luther var ikke født inn i og oppvokst med det som heter demokrati.
Han dere vet vi feirer 500årsjubileum for reformasjonen i hele år og mest til høsten.
Han tilhørte et toppstyrt, ikke-demokratisk kirkesamfunn med paven øverst, og – det var en eneveldig keiser som rådde grunnen i lag med lokale fyrster.
Men tankene hans, tankene til den godeste Martin, født ut av strevet med å finne en nådig Gud, de måtte i sin tur lede til fenomenet demokrati.
Selv om det tok tid.
Jeg kan ikke fatte og begripe det uforferdede mot som gjorde at han turte å stå alene i en riksdag med hele allmakten av keiser og pave imot seg, vel vitende om at når jeg om en stund lyses fredløs, kan jeg miste livet nårsomhelst.
Og han hadde utvilsomt også blitt drept, denne opprørske augustinermunken, hadde det ikke vært for at en av disse fyrstene, som vel neppe heller hadde sansen for demokrati, men for disse tankene til Luther, som ikke engang Luther selv helt øynet konsekvensene av. (Han valgte jo å ikke støtte bondeopprøret som etterhvert kom, og var inspirert av hans skrifter.)
Vel, – denne kurfyrsten sendte sine riddere i all hemmelighet for å kidnappe Luther på hans vandring vekk fra riksdagen.
Kurfyrst Fredrik den vise ville ikke en gang vite hvor han ble bortført, for å ha sitt på det tørre. Sånn i tilfelle ubehagelige spørsmål meldte seg.
Luther gav oss skriftet Et kristenmenneskes frihet.
Men han gav med det så mye mer.
Det paradoksale er at det var en fyrste innenfor datidens diktatur som sikret ettertiden den reformasjonen som skapte så store bølger.
Og følgelig også var det det samme eneveldet som sørget for at disse tankene også kom til Norge, men fremdeles skulle det ta noen hundre år før Luthers tanker, i lag med fengslingen av en veldig norsk nordmann med en sterk visjon fra vårpløyingen i Østfold, ved navn Hans, som fikk for seg å spre det samme budskap og skapte venneforeninger og industribygging til og med langt oppi Nord-Norge, –
ja, det tok år før det eneveldige kongedømme, med en forsiktig, klok prins ved navn Christian Frederik, la til rette for det som ble et begrep og en realitet, nemlig 1814.
En av de viktigste forutsetningene for 1814 var lagt ved Hans Nielsen Hauges virksomhet, – under stor motstand fra deler av et embetsmannsverk med hvite pipekraver rundt halsen.
Nei, for det er ikke greit med for mye makt.
Når en tillike er utnevnt til sin gjerning av en eneveldig konge.*)
Men, – som like fullt også gikk i spissen når regenten ville ha valg til Eidsvoll
Jeg er stolt over å kunne kalle meg såkalt luthersk.
I nyere tid har man vært flinke til å ta avstand fra denne reformatoren. Hvor det fokuseres på det som var negativt og ikke bra. Hvor man samtidig alt for lett glemmer bakgrunnen hans.
Og ja, – han sa mye rart, den godeste Martin, spesielt på sine eldre dager, ord som hans svorne og nesegrust beundrende tilhengere skrev ned og som har havnet i tykke bøker.
De uheldige sidene av ham kom frem da han var blitt like gammel som jeg er nå, bare enda mer utslitt av flere tiår i sentrum for sterke og dramatiske begivenheter.
Og blir man en gammel utslitt og utålmodig grinebiter, vel, så kan vi ikke utelukke at noe av det som kommer på trykk, vitner om at vedkommende har sett bedre dager.(!)
Men denne uforferdede augustinermunken la like fullt grunnlaget for det som siden ble demokrati i de vestlige, protestantiske land, ved sin gjenoppdagelse av hva Paulus hadde skrevet, bl.a. dette: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus. (Gal. 3,27-28)
Det må (eller bør!) være sterk kost å høre og å lese i et keiserlig imperium, eller hvorsomhelst ellers hvor makt og rikdom skaper utrivelige skiller mellom folk.
Det har tatt et en del århundrer før denne visjonen for Kristi menighet ble tanker som gjennomsyret samfunnet.
Hvorfor?
Jo fordi det tar tid å omstille mellom ørene det en er født og oppvokst med. Noen ganger veldig lang tid.
I snart to tusen år har også den unge Marias ord vært lest, sunget og lovprist.
Om en Gud som er så annerledes enn vi tenker at vi knapt kan fatte det.
Ha en velsignet 17.mai i takknemlighetens tegn over å få være et fritt selvstendig tenkende menneske.
Måtte bare ikke alle våre kloke og gode tanker lede til hovmod, men til ydmykhet, det som var Marias varemerke.
Ære være…
*) Tillegg i ettertid: Et typisk uttrykk for denne (for oss fremmede) underdanighet overfor «øvrigheten» i eneveldets tid er avslutningen av en interessant, mangesiders Innberetning til kongen av sogneprest i Kjøllefjord, Peter Werløes (1739-1742),
datert (av alle ting!) den 17. mai i 1741, og omhandler følgende tema:
Om Kjøllefjord præstegjelds beliggende, størrelse, afdeling og beboelse,
Om himmelens constitution, luftens temperament og veirliget her paa stedet,
Om gjeldets frugtbarhed til lands og vands,
Om adskillige ting for indbyggerne, saasom: deres væsen, ophold, tilhold, skikkelse og saadant videre,
Om Guds dyrkelse, samt kirke og missionstjenesten her i gjeldet.
Så kommer etter hvert avslutningen, hvor hans sterke ønske om forflytning er ikledd et for oss totalt fremmed, underdanig og omstendelig språk:
Gud hjelpe nu meg at stride vel i det, som jeg er sat, saalenge Gud behager, hvilket jeg og i sand alvorlighet skal lægge vind på, saasom jeg er vis paa, at, naar det behager Gud, der har alle kongers hjerter i sin haand at bøie dem som vandstrømmer efter sin vilje, bevæger Han og Deres kongelige Majestet til at forflytte mig til et mildere sted.
Den ganske menighed, og jeg, menighedens ringe tjener, velsigner Deres kongelige Majested og Det ganske høikongelige hus idag og hver dag og ønsker til slutning i vore hjerters oprigtighed:
Kongen leve længe! Kongen være velsignet!
Gud krone vor allernaadigste konge med naade i livet og salighed i døden!
I hvilket trohjertige ønske jeg lever og dør med allerunderdanigste devotion min allernaadigste arveherres og konges allerunderdagst ringe tjener og uafladelige forbeder hos Gud.
Peter Werløes, Guds ords uværdige tjener for Kjøllefjord præstegjeld i Ost-Finmarken.
(Sitert fra boka om Kjøllefjord kirke, utgitt av Kjøllefjord menighetsråd 1977, hvori er gjengitt «Festskrift i anledning Kjøllefjord kirkes 200 års jubileum 1738–1938» som bl.a. inneholder P.W.s innberetning til kongen.)