Preken på juledag 2011
Før prekenen sang Jevnaker Korforening julesalmen Det hev ei rosa sprunge.
Året 2011 har vært et år som vil bli skrevet inn i norgeshistorien som et smertefullt og vondt år. Men midt i det vonde skjedde det noe annet, nesten uhørt, som også gikk verden over i nyhetene:
Et roseopptog i hovedstaden: titusener av hvite og røde roser i løftet bevegelse. En kraftfull demonstrasjon og solidaritetserklæring uavhengig av partifarver.
Vår egen kronprins valgte å sette et ord på dette som lød som et ekko fra en formaning fra en apostels brev til keiserhovedstaden der han selv en gang skulle lide martyrdøden: La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode! (Rom.12,21):
– ”I kveld er gatene fylt – av kjærlighet.”
Det var en nødvendig appell, som et alternativ til den lynsjestemning som også ulmet – i sosiale medier…
Mennesket er et sammensatt vesen, med tendenser i begge retninger, til det gode, men også til det onde. Den bitreste pille å svelge er den – at vi er i slekt. Uaktet hudfarve og religion, så er vi i slekt, – både med den og med dem som står midt i ugjerningenes barbari, men også med den uselviske oppofrende godhet. Ikke som et enten eller, men som et både og. Deri ligger vår skjebne, men også vårt håp.
En fallen engel er det ikke håp for.
Men Adams barn, de er i slekt, både med han som falt, men også med han som seiret og vant over den onde. Som den annen Adam, så er Jesus, Guds Sønn, blitt vår bror, som kom og ble ett med oss i vår natt.
Vi reiser oss og synger høytidsverset:
En frelser er oss født i dag, i mennesker Guds velbehag,
Gud være pris og ære! Nu er han født i Davids stad,
Den sønn som englene tilbad, velsignet evig være!
Min sjel, kjenn vel, denne nåde fri fra våde, mett ditt øye
Nu med lyset fra det høye!
Vi leser fra Johannesevangeliet kap.1:
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Hellige Far, hellige du oss i sannheten. Ditt ord er sannhet.
At det var roser som ble båret i hovedstaden i sommer, er ikke tilfeldig, det var jo selvfølgelig i solidaritet med den bevegelse som ble rammet og har rosen som symbol.
I vårt land kom den røde rosen inn som et symbol for Arbeiderpartiet på 70-tallet, der farven er solidaritetsfarven og blomsten et uttrykk for det som skal foredles frem, kampen mot åndelig nød.
At Korforeningen sang Det hev ei rosa sprunge før prekenen her i dag, er heller ikke tilfeldig. Det var for å løfte frem at rosen i vår kristne protestantiske (og lutherske) tradisjon fra gammelt av er brukt som et symbol på Jesus Kristus, den inkarnerte.
Salmen stammer fra Tyskland, skrevet bare 40 år etter Martin Luthers død.
Luther selv hadde rosen i sitt private segl:
Bildet er hentet fra http://no.wikipedia.org/wiki/Martin_Luther
En hvit rose med et kors i et rødt hjerte midt i rosen.
Symbolmettede farver og plasseringer:
Hvitt som uttrykk for glede og fred,
det røde hjerte som tegn på liv og kjærlighet,
den himmelblå farven omkring som uttrykk for nettopp himmelens herlighet,
og alt sammen innrammet av en gyllen ring, symbolet for evighet og uendelig åndelig rikdom i Jesus Kristus.
Om denne rosa eine er sagt Jesajas ord, Maria møy den reine bar rosa til vår jord…
Heller ikke her er rosen tilfeldig valgt, den dufter av skjønnhet, slik Kristi offergave omtales som en velluktende duft for Gud:
Guds rose ljuvleg angar og skin i jordlivs natt. Når hennar ljos oss fangar, ho vert vår beste skatt.
Kjærligheten, den guddommelige kjærligheten er slik av natur, at den gir seg selv til beste for den som er elsket. Knut Hamsun skriver slik om kjærligheten i Victoria:
Kjærlighet er Guds første ord, den første tanke som seilte gjennom hans hjerne. Da han sa: Bli lys, ble det kjærlighet. Og kjærligheten er verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.
Blodet som renner er livet, kjærligheten, som ofrer seg. Men ikke bare det. Inkarnasjonen, det at Gud tar bolig i Maria møy sin skjulte helligdom, det bærer i seg et annet aspekt også, som nedigjennom tiden ikke har fått nok oppmerksomhet:
Det heter solidaritet.
Og solidaritet, kjære tilhører, det er ikke en sosialdemokratisk oppfinnelse. Om det så er en Karl Marx, så hadde han jødiske (t.o.m. rabbinske) røtter, og fra sin far også kristen(protestantisk) bakgrunn, Han var derved neppe ukjent med jødedommens tanker og Mose lov, hvor vi i 2. Mosebok kan lese om vandringen i ørkenen, der alle ble sendt ut hver morgen for å sanke manna, som ble bragt sammen til lik fordeling – der hver især fikk dekket sitt dagsbehov for mat en krukke på ca 3,5 ltr hver, enten de hadde sanket mye eller lite. Prøvde noen å lure unna noe, kommenteres det tørt: Da gikk det makk i det. (Hele fortellingen kan du lese om her.)
Gud var m.a.o først ute med å «finne opp» og påby solidaritet!
Og det sterkeste uttrykk for Guds solidaritet er avbildet under meg her, i altertavlens motiv:
"... avbildet under meg her, i altertavlens motiv" Foto: ys
– Først og fremst en helt grunnleggende solidaritet med mennesket, det eneste vesen på denne jord skapt i Guds bilde, men som kom så skjevt ut: ”Og Ordet ble kjød og slo opp sitt telt (sitt tabernakel) iblant oss.”
Englelovsangen med fred over jorden – i mennesker Guds velbehag, det er én eneste proklamasjon av at Gud har gjort seg til ett med det stridende og lidende menneske, i dypeste solidaritet med dette sammensatte mennesket som bærer i seg kimen til det onde så vel som til det gode, til det storslagne så vel som til det ynkelige
Videre avdekker juleevangeliet Guds solidaritet med det å være et undertrykket og okkupert folk, solidaritet med fattigfolk – krybben var gjerne deres vugge. Josefs slektninger som han kom til i Betlehem var m.a.o fattige.
Videre: solidaritet med det å kjenne hunger og tørst, med det å oppleve forræderi, lidelse og til sist en vanærende grusom død.
I den forstand var den lidende Gud, inkarnasjonens Gud tilstede med sin solidaritet blant ofrene i galskapen som utspant seg på Utøya, ikke hos han som i vanvidd lekte Gud.
Gud er ikke høyt hevet i fjern distanse fra menneskenes liv. Inkarnasjonens Gud, slik han er avbildet på altertavlen her, han er tvert om tilstede midt i livet slik det leves og oppleves, og lider med alle ofre til alle tider: Kan du finne en sterkere solidaritetserklæring enn den Jesus uttrykker i domsordene på den ytterste dag: ”Alt det du har gjort mot en av disse mine minste små, det har du gjort imot meg!” (Matt.25,40)
Det er menneskets storhet midt i fallet, at det står ansvarlig med sine handlinger innfor han som gjør seg selv til gjenstand for ugjerningene som begås, som var de begått mot Ham.
Det gjelder også det gode – slik den fattige skomakeren i Tolstojs fortelling fikk besøk av Jesus – uten å vite det – i de tre skikkelsene han hjalp i løpet av dagen: den gamle mannen som måket sne, den lille piken uten sko, og den vesle rakkeren av en sulten epletyv.
Juleevangeliet er gripende å høre lest – ene og alene fordi det avdekker en Gud som går inn i noe som er alt annet enn vakkert: bakteppet er despoti, undertrykkelse, en stormannsgal keiser som iverksetter folketelling for å kunne tyne enda mer skatt ut av avkrokene, – til det romerske hoff. Vi værer en eim av fattigdom og lukt av sau og esel, overfylte gjesterom, der Maria møy bærer Guds rose til verden i et stall-lignende oppholdsrom hos Josefs slektninger.
Og frykt.
Ikke minst frykt.
"Der svøpes Gud..." Utsnitt av altertavlen i Jevnaker kirke. Foto: ys
Der svøpes Gud.
Der bæres han av fryktsomme skjelvende hender.
Videre: Solidaritet med flyktninger, de må rømme når ryktet om en kongefødsel – en rival – har nådd despoten i Jerusalem.
– I rosestilken er der torner, de hører med til rosen som Kristus-symbol.
Du må aldri finne på å skrape vekk tornene i en rose du ønsker å gi til noen(!), for da tar du vekk et viktig symbol for hvordan menneskelivet vitterlig er:
Det smerter å eie det vakre i hjertet.
Det smerter å eie lengselen, det smerter å leve, føle savn,
det smerter å være et solidarisk elskende menneske.
Men hva gjør det, når du eier rosen, med sin skjønnhet og duft? Guds rose ljuvleg angar, og skin i jordlivs natt…
Med det kan kronprinsens ord fra i sommer la seg lettere omskrive: Julekvelden ble betlehemsmarkene fylt av kjærlighet – med barnet – Guds rose – som ble funnet i krybben! Gjeterne – nederst på den sosiale rangstige – de visste hvor de skulle lete: hos en av sine egne – for en krybbe med et spedbarn i, det hadde de sett før.
Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø, for deg for deg alene jeg leve vil og dø. Kom la min sjel dog finne sin rette gledesstund, at du er født her inne i hjertets dype grunn. (Brorson)
Ære være …