Så skal Kirken Den norske velsignes med ny liturgi.
Det gode med den, og det betenkelige, er at denne gang er det lagt opp til en «sted-egen-gjørelse» av gudstjenesten, tilpasset lokale forhold.
Det er betenkelig i forhold til den hittil eksisterende «uniformering» som har gjort det mulig å besøke de mange kirker over det ganske land og kjenne igjen det liturgiske språket.
Men samtidig ser jeg noe godt i det, med at en dermed kan gjøre forbedringer der liturgiens ordvalg er uheldig. Noe jeg med en del betraktninger i tiden fremover har behov for å kommentere.
Og den første kommentaren er knyttet til det jeg oppdager i dåpsliturgien: Der er Jesus gjort om til «sinna mann». Et begrep svært mange barn har gjort sine dårlige erfaringer med.
Frem til nå har det stått, i tråd med bibeloversettelsen, at Jesus ble harm da han så at disiplene ville vise dem bort som ville komme med småbarna sine til Ham. Nå er han blitt sint. Harme er på norsk et mye videre ord enn ordet sinne. Vi kjenner uttrykket «hellig harme», som uttrykk for berettiget, rettferdig følt vrede over noe en opplever riv ruskende galt. Sinne er et atskillig mer negativt ladet ord. Sint kan vi bli både med og uten noen god grunn, hvorfor uttrykket «sinna mann» eksisterer omkring en som har vanskelig for å kontrollere sitt eget temperament.
Så hva de har tenkt på de som har vedtatt at dette skal være god og kommunikativ dåpsliturgi er mer enn jeg begriper. Med forventningsfulle barn tilstede der de er vitner til den hellige handling.
Jesus som «sinna mann»? Som barn skal få negative reaksjoner til? Ved døpefonten? Ikke bra.